Jeg hadde en drøm om å vandre rundt i St. Petersburgs gater, mørk og mystisk som Raskolnikov i Dostojevskijs berømte roman om rovmordet på ei pantelånerske og gjerningsmannens sjelelige kvaler på veien mot anger, tilståelse, straff og den endelige forsonelsen med Gud. Men etter at byen stengte ned i anledning den pågående epidemien ser det ut til at jeg må la den drømmen fare for en god stund fremover. Ei Petersburginne har gitt tillatelse til å publisere noen bilder av de folketomme gatene som gir en apokalyptisk og sakral følelse av Dommedag i en forbudt by. Flere kjente bygg er synlige, blant annet Eremitagen som er verdens nest største kunstmuseum, grunnlagt av Katarina den store på grunnlag av den tyske handelsmann  Johann Ernst Gotzkowskys kunstsamling.

Bildene er tatt av Natalie Eterna, St. Petersburg

Это всё одна долгая, долгая, долгая белая ночь в холодный год.. и город спит.
Det er en lang, lang, lang lys natt i et kaldt år…og byen sover.

I Forbrytelse og straff (oversatt til norsk av Geir Kjetsaa) kommer Rodion Raskolnikov blant annet med dette:

Løgnen er det eneste privilegium mennesket har fremfor alle andre organismer. Lyver du, kommer du til sannheten! Jeg lyver, derfor er jeg et menneske. Ikke en eneste sannhet har man funnet uten på forhånd å lyve fjorten ganger, ja kanskje hundre og fjorten, og det er på sitt vis rosverdig. Nå, men vi forstår ikke engang å lyve av eget vett! Lyv, men lyv på ditt eget vis, og da skal jeg kysse deg for det. Å lyve på sitt eget vis er nesten bedre enn en sannhet som man har fra andre, i første tilfelle er du et menneske, i det annet bare en papegøye! Sannheten løper ikke fra deg, men livet kan man drepe, det har vi eksempler på.