Sakset/Fra hofta

Illustrasjonsfoto: Mads Claus Rasmussen/Ritzau/NTB Scanpix

Et eller annet sted i Norge sitter en gutt som aldri blir kvitt redselen. En som som aldri vil glemme dagen da alt ble forandret. Den dagen han ble stukket med kniv. Sårene fra kniven har grodd, men de andre sårene vil aldri gro.

Gutten ble utsatt for frihetsberøvelse, truing og stikking med kniv. Fortsatt er han så redd at han ikke ønsker å snakke om det som skjedde. «De» vet hvem han er – de tok bilde av skolebeviset hans.

Jeg har brukt dagen i Tingretten. Den tiltalte kikker og smiler litt. Gjør noen håndbevegelser. Han scroller litt på telefonen sin, fikler med en serviett. Mens aktoratet prosederer legger han hodet på armene på bordet foran seg og lukker øynene. Han ser ut som og oppfører seg som et barn. Forsvaret reagerer ikke. Ei heller aktoratet. Sakens realiteter brettes ut for en hovedperson som har meldt seg fullstendig ut.

12 ran før fylte 15 år

Deretter framlegges beskrivelsene av gutten. Flere ansatte i ungdomsseksjonen var redde for gutten . Voldsforherligende, ingen empati – likegyldighet for andres følelser. En gutt som har brukt vold og trusler bevisst for å oppnå status. En gutt som har latt seg jage opp og funnet glede i en annens drapsforsøk. Et barn med kniver og machete. Et barn som fryder seg over å bruke vold.

Mamma sitter noen meter unna. Ansiktet er hardt.

«Ingen støtte i eget nettverk«, sier aktoratet.

Mamma er hard. Pappa sitter enda nærmere. Pappa har pods i ørene og scroller på sin egen telefon. Ingen kontakt.

«Slår bakfra i halsen, fornærmede begynte å blø. Kunne dødd«, sier et vitne.

«Det var det som var meningen«, sa siktede.

Den ansatte fra ungdomsakutten kalte ham kald og kynisk, hadde aldri møtt liknende.

«Voldsrisikovurdering: Positiv utvikling i fengsel, skjørt opplegg for fremtiden. Ingen omgangskrets utenom det kriminelle ungdomsmiljøet. Nærliggende fare for ny kriminalitet. Hadde han vært voksen skulle det vært forvaring.«

Det er vanvidd. Gutten hadde 12 ran bak seg før han fylte 15. Femten. Når du skal ha innetid og leksehjelp og oransje krokodiller i lørdagsgodtet.

Livsfarlig oppvekst – livsfarlig barn

Det slår meg at jeg har sett dette mange ganger før, den gang som terapeut. Men da var han liten. Han var en annen, men likevel den samme. Voldsutøvende foreldre. Fraværende foreldre. Ansvars-fraskrivende foreldre. Ansvarsfraskrivende system, barnevernet inne alt for sent. Løpet er kjørt. Det samme gjentar seg. Vold avler vold.

«Tiltak basert på frivillighet. Heltids bemannet egen bolig. Opplegget til barnevernet vil ha en viss preventiv effekt. Straffelovens §33. Bør fortsatt holdes fengsles. Har begått 5 straffbare forhold i fengselet. Ansatte mener han profitterer på fengselets rammer.»

«Skjerpende med hyppighet. Fengsel fram til sommerferien. Ønsker ikke betinget dom. Ikke klar for løslatelse. Påstand om 1 år fengsel. Hensyn til både barnets beste og til samfunnet. Alvorlig gjentakende og eskalerende voldskriminalitet. Den vurderingen baseres også på forhold før fylte 15 år. Langvarig kontakt med barneverntjenesten. Lite motivasjon, lite ønske om bedring.«

Kostnader

Et annet sted sitter en gutt som ble utsatt for frihetsberøvelse, truing og stikking med kniv, vissheten om at de vet hvem han er – de tok bilde av skolebeviset hans. Utsatt for vold. Så redd at han ikke ønsker å snakke om det som skjedde. PTSD, på fagspråket. Men begrepet rommer mye mer angst og vonde minner enn vanlige mennesker kan ta inn over seg. Les definisjonen:

Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er en tilstand hvor man kan få «flashbacks» og sterke minner om noe traumatisk som har skjedd. Noen kan også få hodepine, svimmelhet, kvalme og høy puls. (helsenorge.no)

Han var 14 år da det skjedde. Livet ble endret for alltid. En livskostnad som ikke kan måles i penger. Det skal gjøre vondt for livet. Alt er endret for alltid. Alltid redd.

Hvordan kan vi måle den økonomiske kostnaden? Kultursensitivitet. Oppdragervold. Å leve et helvete som gir tusen ganger uttelling, som sprer seg som ild i tørt gress, som belaster rettssystem, skole, barnevern, men mest av alt offerets ofre. Vi kan ikke fortsette slik. Det er ikke snilt. Det er ikke riktig. Ikke for noen.

Det sitter mange slike skadede rundt om i Norge. Det er nok nå.

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!