Kommentar

Det tredje riket er en advarsel fra historien. Hvordan skal dagens mennesker vite å lese truslene riktig? De kommer ikke med støvletramp denne gang. Men noe er det samme: Maktbrynde, dominans, det tyskerne kaller herredømme. Hvis det er en konflikt og den ene siden ønsker å avgjøre konflikten til sin fordel, kan det bli ubehagelig. De fleste mennesker ønsker bare å leve i fred. Men når historien settes i bevegelse, mister man freden. Det er dét som er i ferd med å skje nå i Vesten. Foto: Axel Schmidt/Reuters/Scanpix

 

Historien har satt seg i bevegelse, ikke de små hjulene, men de store, og det er våre egne politikere og vår egen elite som har fått dem til å rulle. De er febrilsk opptatt av å oppløse enhver tradisjon, enhver verdi som bandt det gamle samfunnet sammen.

I stedet får vi et atomært samfunn, et samfunn der mennesker er helt alene, overlatt til seg selv. Eller det tilhører et av de nye fellesskapene, klanen, med eller uten religion. Disse utøver en jernhard kollektiv disiplin.

Det er den tidligere innfødte befolkningen som atomiseres, og det er den nye, fremadstormende som kan nyte godt av å kjenne at den tilhører et fellesskap.

Gjett hvem politikere, akademikere og medier «tjener».

Det klimaet som denne modellen skaper, er til å ta og føle på. Og den følelsen er ikke god.

Det er den som gjør at jøder føler seg svært usikre på fremtiden, og de som kan, drar.

Det er nok å ta en tur ut på gata.

Israelske medier har lengte fulgt godt med på hva som skjer i Vest-Europa. De har sett faresignalene. Noen har villet tolke dem inn i det gamle «høyreorienterte» mønsteret. Men det er vanskelig å få en slik ligning til å gå opp.

Den virkelige trusselen er oppstått fordi en liberalistisk, venstreorientert elite har sluppet islam innenfor, og muslimer har forstått hvordan de kan bruke «rettighetene» til sin egen fordel. En del av «pakken» er anti-israelisme med glidende overgang til jødehat.

Dette er i første rekke en trussel mot jøder i Europa, men også en trussel mot Israel. Et svakt Europa er ikke i Israels interesse.

Men én mann har forandret det hele: Donald Trump. Amerikanske jøder har tradisjonelt stemt på Demokratene. 70 prosent gjorde det også i 2016. Det kommer de ikke til å gjøre i 2020. Av to grunner: Trump er den mest pro-israelske presidenten noensinne. Pluss: Demokratene har blitt så radikalisert at de har sluppet islamister og antisemitter inn i Kongresen. Noen jøder er så innbitte Trump-hatere at de heller stemmer Ilhan Omar enn Trump. Men de er ikke mange.

Trump er derfor på tre år blitt en president som griper inn i historien. Han tar konsekvensen av at Israel har vunnet. For hver gang Mahmoud Abbas og Nabil Shaath hører på Ine Eriksen Søreide og «krever sin rett», tar Trump fra dem noe. Trump minner litt om Ariel Sharon. Også han var en disrupter. Han fikk PLO ut av Libanon, og Arafat havnet til slutt i Tunis, dit Thorvald Stoltenberg og Johan Jørgen Holst kom for å redde ham.

Men palestinerne ville ikke reddes, de ville bare ha.

Norge kunne skaffet seg den samme lærdom som Trump er i ferd med å ta: Alle billionene som har gått til nasjonsbygging har vært forgjeves. Alle land ønsker ikke å bli som USA eller Europa. Dét vil ikke Ine Eriksen Søreide innrømme. Foreløpig. Men hun kommer til å måtte bite i det sure eplet.

Å bevare «minnet» vil i dag si å bevare evnen til å ta vare på livet, på livskreftene. Bygge på det sunne.

Demokratene i USA og den europeiske eliten står for en antikristen, antihumanistisk ideologi som, hvis den får muligheten, ødelegger samfunnet. De har allerede kommet langt.

Den volden vi ser mot kristne i Afrika og Midtøsten, kommer vi til å få oppleve i Europa. Vi øyner allerede begynnelsen. Men våre myndigheter har panikk og tør ikke se.

Det er bare å legge sammen to og to.

Volden bare de siste to årene har eskalert voldsomt. Før var vi redd for terror, men nå er det ran, bomber og voldtekter som preger hverdagen. Noen land verre enn andre, men tendensen er den samme overalt. Jihad-salafisme trives i slike miljø.

Våre medier vil ikke fortelle oss sammenhengen mellom en ung gutt som henretter en kristen i Nigeria på en IS-video, eller koptiske kvinner og menn som angripes på åpen gate i Egypt – og ranene, voldtektene, bilbrannene og bombene i våre egne byer. Men hvis man studerer begivenhetene over tid, er ikke denne sammenhengen vanskelig å oppdage.

Alle normale mennesker ville derfor dratt i bremsen og sagt: – Nok! Nå må vi ha en pause.

Men ikke Erna, Löfven eller Mette F.: De skyver konvensjonene foran seg. De har ikke noe valg, må vite.

Det er der Nye Borgerlige og Pernille Vermund har gjort noe genialt: De har lagt frem forslag i Folketinget som sier at den statlige støtten og anerkjennelsen av islam må opphøre, da islam som religion har en rekke trekk som bryter med den danske grunnloven. Sosiolog Dag Elgvin har sagt det samme om islam og den norske grunnloven. Islam er anti-demokratisk. Her er det ikke snakk om drastiske tiltak. Kun å fastslå hva som er hva. Dermed etableres det grenser – noen grenser som vi kan forsvare. Grensene rundt vårt demokrati.

Jeg tror Vermund/Elgvins vei har noe for seg. Om nødvendig kan man reise sak mot myndighetene for å bryte borgernes rettigheter ut fra konvensjonene. Dét vil gjøre det helt klart hvilken side myndighetene står på.

Hvis rett står mot rett, er det da virkelig de innfødte som skal gi fra seg retten til sitt eget land og sin egen kultur? Jeg tror at myndighetene er livredde for at folk skal begynne å stille slike spørsmål.

Hva har dette med Auschwitz å gjøre? Mye. Auschwitz er symbolet på anti-humanisme og anti-kristendom. Dagens myndigheter har i flere tiår arbeidet med å demontere det samfunnet vi bygget opp etter krigen.

De later som om de representerer en kontinuitet. De elsker å snakke om at de representerer en internasjonal orden som ble bygget opp sten for sten etter 1945. Hvis Erna blir generalsekretær for FN, er ringen sluttet: Det begynte med Trygve Lie.

Inne i Ernas hode er dét kontinuitet. Men inne i våre hoder er det ikke bare brudd, det er revolusjon. Den kalde krigens slutt slapp løs noen krefter som hadde vært der hele tiden. Men de ble nå giret opp til et hittil ukjent nivå.

For den globale eliten som Erna representerer, utgjør folket et problem. Derfor importerer de nye mennesker i et rasende tempo for å utmanøvrere den innfødte befolkningen. Vi ser det tydeligst i USA, der Demokratene helt skamløst går inn for åpne grenser og ikke en gang vil utvise kriminelle illegale.

De går inn for befolkningsutskiftning.

I Frankrike blir man dømt til fengsel for å bruke et slikt ord.

Eliten har kastet hansken mot folket. I USA har Demokratene drevet riksrett mot Trump siden han stilte som kandidat. Vest-Europa heier på Demokratene. De vil bli kvitt Trump. Den nye regjeringen til Erna består av Trump-hatere.

Men man må stille spørsmålet: Hvis Trump kan stilles for riksrett, hvorfor ikke Erna sammen med Stoltenberg, Bondevik og Brundtland? De har systematisk gått inn for en politikk som gjør at nordmenn kommer i mindretall i sitt eget land en gang etter 2050.

Hva har dette med Auschwitz å gjøre? Auschwitz ble mulig fordi jødene ikke hadde noe land, ikke noe sted som var deres, ikke noe sted hvor de var trygge.

Det har de nå. Det heter Israel, og Israel er et så avansert teknologisk land at ingen rasjonell trussel kan true dets eksistens. Derimot finnes det et presteregime lenger øst som er besatt av tanken på å utrydde Israel og jødene. For å hamle opp med dét, trenger Israel USA og Trump.

Europa er blitt så råttent at det står som tilskuer til en slik utvikling. Det toer sine hender, akkurat som før krigen. Men Vest-Europa faller i dag selv i et slikt tempo at det kommer til å måtte endre syn både på Trump og Israel for ikke å gå under i kaos og anarki.

Disse tingene er blitt tydelige på bare ganske kort tid, og vi ser forskjellene fordi USA har fått en president som fører en konstruktiv politikk.

Akkurat som med Churchill i 1930-årene.

 

Kjøp «Det ufattelige var sant» av Walter Laqueur fra Document Forlag her.