Kommentar

En politimann som er blitt såret i forbindelse med terrorangrepet mot Charlie Hebdos redaksjon i Paris den 7. januar 2015, blir drept med skudd mot hodet innen terroristene rømmer fra åstedet. Foto: Jordi Mir / AFP / Scanpix.

Det er fem år siden islamister drepte tolv og såret elleve personer i redaksjonslokalene til satiremagasinet Charlie Hebdo i et terrorangrep i Paris. Overlevende lever fremdeles under streng bevoktning, mens islamister går fritt omkring. Hvorfor finner vi oss i at ytringsfriheten må ha politieskorte?

Med iskaldt blod drepte de to islamistiske Kouachi-brødrene redaktør Stéphane «Charb» Charbonnier og elleve andre inne i redaksjonslokalene til satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris den 7. januar 2015. Også uskyldige, som en tilfeldig vaskehjelp som ikke jobbet i Charlie Hebdo i det hele tatt, ble massakrert.

Elleve personer ble såret. En av dem er Philippe Lançon. Han fikk kjeven skutt bort, men overlevde – på mirakuløst vis – etter 36 operasjoner. Mange andre ble også lemlestet for livet.

En av de overlevende er Zineb El Rhazoui (37), også kalt Frankrikes mest bevoktete person. Fordi hun bevilget seg litt ekstra juleferie, var hun ikke til stede under det ukentlige redaksjonsmøtet i Charlie Hebdo, men oppholdt seg fremdeles i hjembyen Casablanca i Marokko da det smalt. Det reddet livet hennes, men etter terrorangrepet den januarmorgenen for fem år siden har hun levd med politibeskyttelse 24/7. Hver dag i fem år.

Zineb El Rhazoui besøkte Oslo før jul i fjor, og ga et intervju til blant annet Dagens Næringsliv:

– Jeg vet ikke om jeg noensinne vil kunne ha et vanlig liv igjen.

Hun peker et sted over seg.

– Jeg har et sverd her. Og det kan falle når som helst. Hver dag sier jeg til meg selv: «Kanskje i dag er dagen de vil komme og drepe meg? Kanskje er det i morgen». Og hva skal jeg fortelle barnet mitt? Min datter er fortsatt en baby. Vi snakker om potte og is. Hun forstår ikke hva hun vokser opp i.

Privatlivet hennes er borte, og hun må planlegge alt hun gjør. Spontane kafébesøk er utenkelig. Tilværelsen hennes oppleves som et fengsel, og stressnivået er som for et menneske i krig – selv om hun lever i et (relativt) fredfullt land som Frankrike.

Hvorfor ble det slik? Jo, hun hadde skrevet om islam, og til og med publisert en bok om profeten. For dette skulle hun egentlig vært død.

– Når folk må leve under politibeskyttelse for å ytre seg om helt lovlige ting, betyr det at hele samfunnet allerede har mistet sin frihet. De som sitter der ute på kafeene, tenker jo ikke over det – men de har faktisk allerede mistet sin frihet, fordi jeg mistet min.

Hun lever sitt liv i en tilsynelatende fred, og Zineb El Rhazoui deler dessverre skjebne med mange.

Hennes – og svært mange andres – problem, oppstår selvsagt når fortolkningen og anvendelsen av Koranens tekster og religiøs overtro blir politisk doktrine som de troende forlanger at alle andre skal respektere.

Den europeiske sivilisasjonen frembragte fascismen – er da tanken på at islam kan ende opp i det samme ideologiske uføret i Europa, så virkelighetsfjern?

Veien dit blir i alle fall kortere når kritikk og satire av islam kategoriseres som «islamofobi» og «rasisme». Historiens dom over alle som abonnerer på disse begrepene, vil være knallhard.

Grunnen til at man ikke finner «islamofobe» i islamske land, er at disse «islamofobe» kritikerne er bragt til taushet av regimer som opererer primært langs to akser:

The first, is a physical repression of all opposing fractions on home soil, be it repression of intellectuals, scientists, human rights activists and, last but not least, Muslim women. This repression is ubiquitous and extends from Morocco to Iran.

The second weapon at Islam’s disposal is a psychological one which allows the religion to proceed unimpeded in Western cultures, and comprises the exacerbation of the feeling of guilt through the accusation of racism (Islamophobia) directed at the entire Muslim community, for anyone who dares to criticise Islam and/or to suggest a direct link between Islam and terrorism.

Vesten ser ut til å ha glemt at selv om ikke alle muslimer er terrorister, er alle som dreper i islams navn, muslimer. Så lenge et konstruert begrep som «islamofobi» aksepteres som relevant, åpner man for en større forståelse for mange muslimers krenkethet.

Dette ender gang på gang opp som de sårede følelsers tyranni: Du må tilpasse din ytringsfrihet til mine subjektive følelser. Føler jeg meg krenket nok, dreper jeg deg.

«Islamofobi» er en vestlig oppfinnelse som hører hjemme på ideologienes skraphaug, og ikke som et konstruert problem som fortjener en offentlig utredning forfattet av et regjeringsoppnevnt utvalg eller av byråkrater i et departement.

Vi kan ikke akseptere slike ynkelige og uhederlige intellektuelle tilstander i et samfunn som kaller seg fritt.

Ytringsfriheten skal ikke trenge politieskorte.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!