Sakset/Fra hofta

Med tyve kandidater som vil bli Demokratenes kandidat gjør det kanskje ikke all verdens forskjell om en gir seg. Men Beto O’Rourke fortjener likevel omtale, ikke pga det han var, men pga det mediene gjorde ham til. Han var deres favoritt. De så en ny Robert Kennedy i ham.

Var det fordi han overflatisk hadde noe av den samme gutteaktigheten? Som mediene kunne spinne til et tiltrekkende image?

Mediene hjalp ham så godt de kunne. Vanity Fair ga ham en pangstart med forsiden i april, som brukte elementer fra amerikansk ikonografi: den unge mannen, i et stort landskap, cowboy-aktig, – Texas symboliseres jordnærhet, mannlighet, hårdførhet. Men alt er nøye regissert med berømte Annie Leibovitz som fotograf, elskeren til Susan Sontag. New York-eliten går crazy. Dette er deres mann.

Men det er ikke 1990, det er 2019. Beto sier han ble født til å være presidentkandidat. Virkelig? Men i 2019 er hans hvithet, mannlighet og penger noe han må be om unnskyldning for. Det liberale USA er besatt av identitetspolitikk og Beto hørte til på den gale siden. Han måtte stå frem på TV og be om unnskyldning for at han var hvit og privilegert. Fantes det i det hele tatt noen vei ut av denne underlegenheten?

Ja, Beto trodde han kunne kompensere ved å innta de mest radikale standpunktene i en radikal flokk. Det fikk ham til å si at han ville rive grensegjerdene mot Mexico. Han lovte å ta våpnene fra folk. Det var det samme som å si at folk ikke skulle kunne forsvare seg. I tillegg truet han med å ta skattefritaket fra kirker som ikke føyde seg etter LQBT-bevegelsens krav. Og han skulle representere Texas?

Beto inntok standpunkt som støtte folk fra ham, uten at han merket det. Han hadde sin unge tilhengerskare som forgudet ham. Etter at han trakk seg ba kampanjeledelsen TV om ikke å intervjue fansen. De var knust. Han var deres Greta Thunberg.

Men er ikke dette overspente selvopptatte noe hele det Demokratiske feltet holder på med?

Elizabeth Warren har nylig fremlagt sin finansieringsplan for gratisk helsehjelp til alle, og de ti første årene er kostnaden anslått til 52 billioner dollar. USAs statsgjeld har nettopp tippet 23 billioner og tung å bære. Warren vil mer enn doble den, dvs hun mener å kunne skattlegge de store selskapene og rike mennesker. Er hun ikke klar over at det første de vil gjøre er å flagge ut?

Demokratenes program spinner i tom luft uten bakkekontakt. Hvordan skal deres utvalgte kunne hamle opp med en president som har skapt syv millioner arbeidsplasser? I går kom nye sysselsettingstall og de var overraskende gode: 128.000 nye arbeidsplasser.

Warren på sin side innrømmer at hennes program vil koste to millioner arbeidsplaner. To millioner!

Den liberale elite som er heiagjeng er like ute av touch med virkeligheten.

De tror at politikk handler om image og at den som kontrollerer budskapet kontrollerer utfallet.

Norske medier gjør så godt de kan med å dekke over sprekkende i fasaden. Her er NTB nyhet om Warrens vanvittige plan:

 

Warren vil bruke 20.000.000.000.000 dollar på helse

Elizabeth Warren lover massiv satsing på offentlige helsetjenester hvis hun blir president.

Warren er en av favorittene i kampen om å bli Demokratenes kandidat i presidentvalget i 2020.

Men det store spørsmålet har vært hvordan i all verden hun skal finansiere sitt kanskje viktigste valgløfte, en massiv satsing på offentlig finansierte helsetjenester kalt «Medicare For All». Fredag kom senatoren endelig med mer konkrete svar.

Warrens plan er å investere 20.000 milliarder dollar, tilsvarende rundt 180.000 milliarder kroner, på offentlige helsetjenester over en tiårsperiode.

Hun viser til at amerikanske bedrifter i dag bruker 8.800 milliarder dollar i året på privat helseforsikring til sine ansatte. Hennes plan er å kreve inn 98 prosent av dette som skatt i stedet.

Det alene er nok til å dekke nesten halvparten av satsingen, påpeker senatoren.

De har ennå ikke oppdaget at Trump innførte nye regler. Det er resultatene det kommer an på. (NTB)

Overskriften varsler at noe er galt, men det fremgår ikke av teksten. Her virker planen gjennomførbar.

Men sammenlign med NTBs melding om at statsgjelden har tippet 23 billioner dollar. Gjeld er ikke bra og denne kan legges på skuldrene til Trump.

Den amerikanske statsgjelden har passert 23.000.000.000.000 dollar for første gang. Fordelt på innbyggere skylder da hver amerikaner nesten 640.000 kroner.

Det er blant annet nettavisen The Hill som melder den amerikanske statsgjelden igjen når nye høyder og har passert 23 billioner dollar. Det tilsvarer drøyt 210.000 milliarder norske kroner.

Under valgkampen i 2016 lovet Donald Trump både å få en slutt på budsjettunderskudd og å nedbetale hele USAs statsgjeld, noen ingen president har klart før ham. I hans periode har statsgjelden i stedet økt i rekordfart, med 16 prosent.

Den eneste i nyere tid som har vært i nærheten, var Bill Clinton, som klarte å holde gjelda sånn omtrent på stedet hvil.

Av statsgjelda til USA skylder landet 6 billioner internt i USA, mens 17 billioner er gjeld til utlandet.

Da Trump tok over var gjelda til sammen nesten 20 billioner dollar.

Gjelden har bygget seg opp over mange år. Den ble doblet under Obama. At NTB ikke leer et øyelokk over en helseplan som koster mer enn det dobbelte av statsgjelden, sier sitt. Dette er aktivisme, ikke journalistikk.

Mediene tror spin vil gjøre jobben.

De har ennå ikke våknet.

Beto sa selv at han ga seg fordi han manglet bidrag. Men han brukte 70 millioner dollar på valgkampen ot Ted Cruz i Texas og tapte. Det var ikke penger det kom an på, men appell.

BBC kjøpte forklaringen om at Vanity Fair-oppslaget skapte for store forventninger.

Det sitter så langt inne å erkjenne at det er budskapet som ikke går hjem.

 

 

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!