Kommentar

Oslo 2019 09 18. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) tar imot Palestinas president Mahmoud Abbas før middag i statens representasjonsbolig. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Allerede i fjor annonserte PLO-leder Mahmoud Abbas at det ville bli holdt valg i de selvstyrte områdene innen seks måneder. Løftet om valg ble gjentatt under åpningen av FNs Hovedforsamling i september og gjort et nummer av under Abbas’ påkostede «statsbesøk» i Norge tidligere i høst.  Det er blitt litt mer påtrengende å snakke om valg nå, ettersom det snart er 14 år siden Abbas ble valgt for en fireårsperiode.

Noe skyldtes kanskje forsiktige diplomatiske hint fra det norske vertskapet, som mest var opptatt av forberedelsene til det forestående møtet i den internasjonale giverlandsgruppa, AHLC, hvor Norge enda en gang skal stå for innsamlingen av lønns- og driftsmidler til selvstyremyndighetenes byråkrati og infrastruktur. Det omfatter bl.a. et voksende lønnsbudsjett til fengslede palestinske terrorister og deres familier, som ikke har annet å leve av enn disse almissene fra Norge, EU og andre vennligsinnete land.

Et av hindrene Abbas må overkomme for å få gjennomført valget på en for ham akseptabel måte, er Hamas.  Giverlandene presser på med krav om «forsoning og samarbeid», og Hamas er lutter velvilje.  Problemet for Abbas er at dersom hans PLO og Fatah, som har makten på Vestbredden, stiller til valg med Hamas som motkandidat, så tror både han og alle andre at han og hans Fatah-organisasjoner kommer til å tape valget så det suser. Det gjorde hans parti også i 2006, men dette var et valg til Det lovgivende råd, PLC, og ikke et presidentvalg.

Dagens dilemma for Abbas er at den imøtekommende holdningen fra Hamas inkluderer et krav om at det annonserte valget også skal være et presidentvalg. Med den oppslutningen Mahmoud Abbas har i befolkningen, især som følge av den religiøse radikaliseringen han selv og hans medarbeidere og medier har bidratt til, og korrupsjonen i PLO som er allment kjent, er sjansen lik null for at han kan bli gjenvalgt som leder for selvstyremyndighetene. Han er dessuten 84 år gammel og ved dårlig helse. Et valg vil bety slutten for Abbas og hans nærmeste, og intensivert konflikt med Israel.

Det har lenge pågått intern manøvrering blant fremtredende PLO-kadre for å komme i posisjon for mulige lederroller den dagen Abbas faller fra, og det er flere av den gamle garde som har meldt seg på til valgkampen. Den kan i verste fall kan ende i et blodbad blant kandidatene og deres respektive militsgrupper. Ingen av dem kan i popularitet blant velgerne hamle opp med kandidatene til Hamas, som forholder seg rolig avventende til det som vil komme til å skje. Deres «valgflesk» om å «frigjøre al-Aqsa og Jerusalem fra sionistisk okkupasjon» er jo uimotståelig blant unge radikaliserte palestinere.

Lederskapet i PLO, som er seg fullt ut bevisst hvilket skjebnevalg dette eventuelt ville bli for dem, er svært aktive med å trekke frem «tostatsløsningen» som veien til fred når de møter vestlige myndigheter. Tostatsløsningen er et passord som gjennom snart to tiår har åpnet adgang til statsbudsjettene, ikke bare i Norge, men i det meste av den vestlige verden. Ingen har lenger oversikt over hvor mange milliarder vi og andre har spandert på tostatsløsningen på tross av at Oslo-avtalene, som fredsprosessen i noen år bygget på, ikke sier et ord om den.

European High Representative for Foreign Affairs Federica Mogherini welcomes Palestinian President Mahmoud Abbas in Brussels, Belgium, January 22, 2018. REUTERS/Yves Herman

Men troen på den er grunnfestet i Norge på tross av at både den og resten av fredsprosessen i lang tid har vært forkastet av hele det palestinske lederskapet, med Abbas i spissen. Det vestlige ledere ikke synes å begripe, er at når Abbas og andre arabiske ledere snakker om en tostatsløsning, så dreier det seg ikke under noen omstendighet om en arabisk og en jødisk stat som lever side om side i fred og sikkerhet, som det heter.

Abbas og PLO har i likhet med Hamas for lengst forkastet idéen om å anerkjenne Israel som en jødisk stat.  Ingen palestinsk leder ville i dag overleve en slik anerkjennelse. Noe slikt er i dag hverken politisk eller religiøst mulig for en Palestina-arabisk leder. De har med sin langvarige og intense agitasjon umuliggjort for seg selv en slik tanke. Så sent som for et par måneder siden, og forut for besøket i Oslo, erklærte Abbas for en palestinsk folkemengde at: «… palestinerne er etterkommere etter folket i det gamle Kanaan: Dette landet tilhører det folket som lever i det.  Det tilhører kanaanittene som levde her for 5000 år siden. Vi er kanaanittene

Tilhørerskaren ropte «Til Jerusalem vi marsjerer, millioner av martyrer!» Abbas besvarte ropene ved å si: «Vi skal gå inn i Jerusalem – millioner av soldater! Vi skal gå inn i byen, alle sammen, hele det palestinske folk, hele den arabiske nasjon, den islamske nasjon og den kristne nasjon. … De skal alle gå inn i Jerusalem

Noen dager senere spiste han middag med statsminister Solberg, var i audiens hos kronprinsen på Slottet og møtte Utenriks- og konstitusjonskomitéen på Stortinget. De var alle henført over hans hengivenhet til tostatsløsningen og bekymret over Israels bosettingspolitikk. De forberedte seg derfor til å ta skikkelig i under neste møte i giverlandsgruppen – og de så gjerne at det ble holdt valg i de palestinske selvstyreområdene.

I Ramallah forbereder kandidater seg til et eventuelt valg. De gjør det ved å prøve å overgå Hamas i fiendtlige utfall mot Israel og gir valgløfter om at den jødiske staten skal utslettes. Fatah-lederen Abbas Zaki, som er medlem av Sentralkomitéen, oppfordrer Fatah og Hamas til å samarbeide for å nedkjempe deres felles fiende. I den anledning har han for eksempel formulert selvstyremyndighetenes langsiktige strategi på denne måten: Å ødelegge Israel trinnvis, slik at «landet vil bli avskaffet

Det er dette som er bakteppet for all den viraken Abbas og hans følge opplever i Norge. Ingenting av dette er ukjent for norske myndigheter. De leser aviser og har tette diplomatiske bånd til det politiske miljøet både i Ramallah og Jerusalem. Ingenting av det de får vite, påvirker imidlertid deres faste beslutning om å fortsette dette maskeradeballet, som om det skulle ha noe med en fredsprosess å gjøre. Dersom det hadde vært litt trangere om midlene i norske statsbudsjetter, hadde saken kanskje stilt seg annerledes.

Slik det er nå, er det ingen som har politisk mot til å trekke i nødbremsen, aller minst i en situasjon hvor Norge har mobilisert omtrent hele den tredje verden i forsøket på å bli valgt inn i Sikkerhetsrådet for en toårsperiode. Det er ingen som riktig forstår hva Norge har der å gjøre, men et tyvetalls millioner er allerede brukt til formålet, og da er det ingen som vet veien tilbake. Slik var det norske valget.

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

Les også

-
-
-
-
-
-