Sakset/Fra hofta

Jane Fonda (81)  holder appell foran Capitol Hill nesten som i gamle dager. Men det er ikke Hanoi-Jane. Hun er fysisk nærmest ugjenkjennelig etter utallige ansiktsløftninger, men er blitt den hun ønsket å være. Det vil si bevare skjønnheten på tross av alderen. Det er ekte 68, ikke å ville bli gammel. Foto: Ting Shen/The New York Times/Scanpix

 

Det kalles showdown på engelsk. Sluttoppgjør. Når Jane Fonda arresteres utenfor Kongressen under en klimaprotest og lover å stå der hver fredag formiddag for å redde klimaet, er 68’erne tilbake hvor de startet.

Greta Thunberg er deres avkom. Foreldrene som ikke er døde melder seg på til den siste kamp. Det er nok grunnen til at klimakampen har fått et apokalyptisk skjær: 68’erne står med ett ben i graven. Det er deres egen verden som går under.

Men de kjemper for at den skal leve evig. Derfor demoniserer de Trump og har erklært ham krig.

Som gammel hippie og radikaler er det lett å se disse linjene. Espen Haavardsholm skrev romanen Historiens kraftlinjer.

Det vi trenger nå er å forstå hva radikalismen på 60-tallet ville og hva den resulterte i.

De/vi fikk hele samfunnet til å overta våre verdier, og vi er således ansvarlige for konsekvensene.

I Norge er det svært lite debatt om denne sammenhengen.

Men på fruktene skal treet kjennes. F.eks kvinnefrigjøring og skilsmissestatistikk. Eller kravet om at alle familier skal ha to i arbeid, ellers går det ikke rundt økonomisk.

I USA er det en sterk og voksende konservativ bevegelse.

Den liberale eliten i Vest-Europa tror fortsatt at trærne vokser inn i himmelen og at deres verden er både den beste og den riktigste. Europeere lever fortsatt i en slags Twilight, mellom romantisert ungdomstid og en idyllisert fremtid.

I NRKs verden er det «alltid» Vietnam-krig og demonstrantene vinner. Jane Fonda skinner like klart. Det har ikke vært noe oppgjør med flørten med diktaturene. Bård Larsen har tatt et oppgjør, men har så falt i Trump-grøfta og havner likevel på Jane Fondas side.

Men akkurat som counterculture begynte i USA på 50-tallet med Beat Generation, er det i USA opprøret mot den startet.

Det som skjer i USA er en konservativ revolusjon, og det kommer til å ryste hele den vestlige verden.

Det som gjør meg overbevists om at venstreeliten/de progressive/liberale – kommer til å tape, er at de har blitt radikalisert på kort tid. Deres program er galematias. De prøver ikke en gang å moderere seg, men hiver seg utfor stupet: Åpne grenser, gratis helse og skole til alle og samtidig et grønt skifte som mer minner om Stalins kollektivisering av landbruket i Sovjetunionen.

Slik sett er jeg optimist. De radikale går skoene av seg.

Men det er skjær i sjøen. Det kan gå galt.

Resistance har leflt og lekt med attentat på Trump helt siden han ble valgt. Johnny Depp og Madonna sa det rett etter valget. Depp sa «det er lenge siden en skuespiller skjøt en president» og siktet til mannen som skjønt Lincoln. Er det i det hele tatt mulig å forestille seg at noen sa noe tilsvarende om Obama?

Hollywood-ikoner som Robert de Niro og Peter Fonda – bror til Jane – har gått bananas. De Niro ville bruke baseballkølle. Fonda ville sperre Trumps 13 år gamle sønn inne i et bur med en pedofil.

De sier slike ting offentlig og de liberale mediene protesterer ikke. De sier lignende ting.

Denne galskapen formidler ikke norske hovedstrømsmedier.

Det kan gå galt. Antifa får herje maskert.

Når de politiske motsetningene er avgrunnsdyp og den ene siden nekter å anerkjenne den lovlig valgte makten, er grunnlaget for åpen konflikt til stede. Amerikanerne er klar over det.

Vold er derfor en mulighet og det forandrer situasjonen totalt. Som Hannah Arendt skriver: vold er ikke politikk, det er noe annet. Da oppstår en helt annen dynamikk.

Vi får håpe de konservative ideene vinner frem og at USA vender tilbake til sitt gamle jeg.

Det er den mest effektive måten USA kan redde Europa på.

 

 

 

Den beste vaksine mot 68’ernes flørt med nihilisme er Bulgakov:
Kjøp Mesteren og Margarite av Michail Bulgakov fra Document Forlag her.