Tavle

Regjeringen vil fjerne flyktningers rett til en del offentlige ytelser uten opptjeningstid, i sitt forslag til statsbudsjett for 2020.

Til stor jubel fra noen, og gråt fra andre.

Det blir spennende å se hvordan dette punktet vil bli mottatt.

Det å ikke gi folk som vi gir opphold her de samme økonomiske rettighetene som fastboende som har arbeidet i Norge, vil uansett føre til at disse – flyktningene – må få andre ytelser fra det offentlige når eller om de skulle bli stående uten jobb pga. alder eller uførhet.
Velferdsbudsjettet vil bli belastet på en eller annen måte. Dette kommer vi ikke unna.

Ordningen vi har i dag, oppleves som urettferdig, og også fordi flyktninger allerede, i tillegg til pensjonsrettighetene, har en del goder som fastboende ikke har mht. helse og bolig.

Det å ta folk inn i landet som starter på bar bakke og som ikke har de samme forutsetninger som de fastboende, medfører nødvendigvis en økonomisk ulikhet mellom fastboende og flyktninger i samfunnet fra dag én. Og et velfungerende samfunn er nødt til å forsøke å utjevne disse forskjellene.

Vi kan altså velge om vi vil videreføre slik ulikhet, eller om vi skal fortsette å utjevne den. I dag skjer dette på en måte som fremstår som urettferdig, all den tid fastboende blir tilgodesett med mindre omtanke og forpleining enn flyktninger.

Å ta inn folk i Norge som stiller på scratch, medfører altså en rekke utfordringer. Ikke bare kulturelt og integreringsmessig. Men også økonomisk. Ikke bare hva angår direkte ytelser til flyktningene selv, men også det store apparatet av offentlig ansatte og private som lever av å tilrettelegge for oppholdet.

Vi driver altså en omfattende og kostbar form for innenlands nødhjelp her i landet.

Mitt forslag er å skrote hele ordningen med å ta flyktninger inn i landet og «sette de ut i terrenget» på en måte som belaster samfunnet økonomisk og legger beslag på store ressurser innen hjelpeapparatet, og i stedet gi mer effektiv hjelp til langt flere – der de er.

Å etablere en ny «underklasse» i det norske samfunnet og bruke enorme ressurser på å rette opp igjen de ulikhetene man på denne måten skaper, fremstår etterhvert som mer og mer meningsløst.

I hvert fall når en betrakter det utenfra som en løsning på verdens flyktningeproblem.

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!