Gatebilde i Fredrikstad. Foto: Bente Haarstad.

Det er for tiden lavt belegg i norske asylmottak, og statistikk fra Utlendings­direktoratet (UDI) viser at det ikke er kommet flere enn 1416 asylsøkere til Norge i løpet av årets åtte første måneder.

En konsekvens av dette er at den ikke-vestlige inn­vandringen til Norge ikke lenger er særlig frem­tredende i nyhets­bildet. Betyr det at den nå er redusert til en neglisjer­bar størrelse eller at den er brakt under kontroll?

Nei, det gjør ikke det.

Ifølge Statistisk sentral­byrås (SSB) tall over den kvartals­vise inn­vandringen til Norge, var netto­inn­vandringen av personer med stats­borger­skap i Afrika, Asia eller Latin-Amerika til Norge i løpet av 1. kvartal av 2019 på 2973, mens det til­svarende antallet for 2. kvartal var 3155.

Netto­inn­vandringen av ikke-vestlige i første halvår i år var med andre ord på 6128 personer. Det er litt høyere enn i 2018, da det til­svarende antallet var 6090. For hele 2018 var den ikke-vestlige netto­inn­vandringen på 13.216, som tilsvarer et sted mellom en fjerdedel og en femtedel av et norsk fødselskull.

For å sette de kvartals­vise størrelsene i noe lengre perspektiv, kan vi finne historikk fra 2007 og frem til i dag i Statistikk­bankens tabell 11327:

Kilde: Statistisk Sentral­byrå (SSB). Den røde ellipsen fremhever den ikke-vestlige netto­inn­vandringen i første halvår av 2019. Er situasjonen under større kontroll nå?

Det vi ser er en svakt økende trend som pågår fra 2007 til 2015, som etter­følges av exodus i 2016. Siden observerer vi en trend fra dette eksepsjonelt høye nivået som har vært nedadgående, men som nå tilsyne­latende flater ut på omtrent samme nivå som årene 2007–2009.

Den økende trenden som pågikk i ca. ti år, er altså brutt, og det skyldes utvilsomt en kombinasjon av den uten­landske og den innen­landske politiske utviklingen – uten noen garanti for at nivået i dag vil forbli lavere enn i tids­rommet 2010–2017.

Likevel er det tale om et nivå som i et lengre historisk perspektiv enn disse dataene viser, er svært høyt. Hvor lenge kan Norge leve godt med en vedvarende ikke-vestlig netto­inn­vandring på 12–13.000 personer i året? Ikke særlig lenge, om overhodet.

Den ikke-vestlige inn­vandrer­befolkningen – dvs. personer som selv har inn­vandret og barn av to inn­vandrere – i Norge bestod ved inn­gangen til 2018 av 456.716 personer. Ett år senere var det til­svarende antallet 474.719 personer – en økning på nokså nøyaktig 18.000 personer, eller ca. 3,9 prosent (en årlig vekst som i lengden ville gi en fordobling på 18 år).

Som vi ser, utgjør den naturlige til­veksten i de ikke-vestlige diasporaene sett under ett snaut en tredjedel av hele veksten. Selv i fravær av ytter­ligere inn­vandring ville de altså vokse klart raskere enn resten av befolkningen. Det samlede frukt­barhets­tallet i Norge er nå ellers sunket til rekord­lave 1,56 barn pr. kvinne.

Situasjonen er derfor svært langt fra å være under noen som helst kontroll, selv om det gjøres paniske forsøk på å fremstille utskiftningen av befolkningen som en konspirasjons­teori. Norge blir jevnt og trutt omgjort stadig mer til noe helt annet enn et norsk samfunn. Alle ser da også dette, men det er av en eller annen grunn ikke noe større tema lenger. Skyldes det virkelighets­flukt eller resignasjon?

I mellomtiden vokser den økonomiske, den sosiale og den kulturelle regningen. Den første kan enn så lenge betales med formuen som skyldes tidligere genera­sjoners olje­invest­eringer. De to siste er i ferd med å overstige egen­kapitalen.

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!