Kommentar

Trygve Slagsvold Vedum under partilederdebatten på Arendalsuka 12. august. Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

Meningsmålinger har nærmest haglet ned over velgerne de siste ukene. Målinger i enkeltkommuner, fylker og kommunevalgmålinger på nasjonalt plan har ett til felles: De varsler et historisk godt valg for Senterpartiet.

Samtidig får Arbeiderpartiet trolig lite å glede seg over mandag kveld. Det er svikt over alt. Partiet ble riktignok størst ved skolevalgene, men også her er det tilbakegang i forhold til forrige skolevalg. Også Høyre kan gjemme champagneflaskene til en senere anledning. De øvrige regjeringspartiene må forberede seg på nye skuffelser.

Også stortingsvalgmålinger de siste ukene bekrefter en oppslutning om Sp på linje med gjennomsnittet av kommune- og fylkesmålingene. Partiet gjorde i 1993 sitt beste stortingsvalg noensinne med 16,7 prosent av stemmene, men det var et situasjonsbestemt resultat ett år før EU-avstemningen. Nå er oppslutningen like stor.

Senterpartiets sterke vekst er ikke uten sammenheng med at partiet fremstår som det eneste opposisjonspartiet på Stortinget. Regjeringspartiene taper velgere, men de fylker seg ikke under Arbeiderpartiets faner. De vraker det største opposisjonspartiet fordi folk i mange sammenhenger ser Ap og Regjeringen som to sider av samme sak. Ap har i avgjørende saker stått last og brast med Høyre & Co. Mange av de såkalte reformene som forarger folk, er blitt til med Ap-hjelp.

Åtte års rødgrønt regjeringssamarbeid ble ingen suksess for Senterpartiet, som i likhet med SV nærmet seg sperregrensen ved stortingsvalget i 2013. Men nå hører denne koalisjonen historien til. Sp har de siste årene fristilt seg fra Arbeiderpartiets klamme omfavnelse og fremstått mer og mer tydelig og profilert på sin egen politiske plattform.

Partiet het Bondepartiet en gang i tiden. Nå er partiet rekruttert helt annerledes. Hvis partiet hovedsakelig hadde bestått av gårdbrukere, ville det bare hatt et par prosents oppslutning. Sp har fortsatt sine ankerfester på bygdene, men favner stadig bredere også i urbane strøk utenom de aller største byene. I mange industrikommuner ligger partiet an til å bli det største partiet, noen steder sågar med utsikt til rent flertall etter valget.

Mange velger nok også Sp fordi de er lei av skyggeboksingen mellom Ap og regjeringspartiene. Og siden mange ikke ønsker å ha med røde og grønne kommunister å gjøre, blir Sp et naturlig valg.

Sp har under Trygve Slagsvold Vedum og Ola Borten Moes ledelse markert avstand til venstresiden og fremstår nå som landets eneste sentrumsparti med en fornuftig og formålstjenlig balanse mellom offentlig sektor og privat næringsliv.

Vi har bodd et kvart århundre i Nord-Rogaland og sett hvordan Senterpartiet har vokst i industrikommuner og tettbygde strøk. La oss ta Haugesund som et eksempel. Dette er en industri- og sjøfartsby, hvor Sp nå ligger an til et historisk godt valg med en gårdbruker med solid erfaring fra lederoppgaver i matforedlingsindustrien som listetopp. Men også med en nyskapende forlagsgründer som Tor Inge Vormedal på listen. Dette gir et bilde av «nye» Sp. Røtter i primærnæringene suppleres med folk fra nye næringsmiljøer.

Sp er et verdikonservativt parti. Høyres faneflukt fra verdikonservatismen og med voksende innslag av liberalistisk tankegods, stimulerer overgangen fra Høyre til Sp. Vi har møtt mer enn én tradisjonell Høyre-velger som nå vil stemme Sp fordi det er dette partiet som best reflekterer de verdiene de selv bekjenner seg til og er fortrolig med.

Senterpartiet har forstått sin egen samtid bedre enn de fleste og har truffet en nerve hos velgerne som andre partier ikke har identifisert. Folk som føler seg oversett, overkjørt og ignorert som følge av sentraliseringspolitikken, har funnet et hjem i Sp.

Og Senterpartiet har truffet folk hjemme.

 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!