Tavle

Tommy Sørbø skal ha så mange slags takk for å ha satt fingeren på et fenomen jeg første gang bet meg merke i for fem år siden hos en servitør i Oslo: folk uten norskkunnskaper som jobber i norske servicebedrifter med publikumskontakt.

I Nettavisen forteller han om et besøk ved en klesbutikk i Oslo, hvor han fikk kommunikasjons­problemer med en ansatt:

«Unnskyld, vet du hvor herre­avdeligen er?» Ekspeditøren så rart på meg og trakk på skuldrene.

«Herreavdelingen!» Jeg hevet stemmen i håp om å overdøve disko­musikken som gjallet mellom de rustikke betong­veggene preget av retro­industriell estetikk. Men det hjalp ikke. Hun så fremdeles undrende på meg, og jeg innså at uttrykket «herre­avdelingen» sammen med min alder og stil antagelig signaliserte at jeg ikke hørte hjemme her. Og i et lite øyeblikk følte jeg meg like velkommen som en europeisk oppdagelses­reisende i Afrikas jungel for hundre og femti år siden, som snubler over en hittil ukjent folkestamme. Men det var for sent å snu. For tredje gang prøvde jeg meg:

«Herre­avdelingen!»

«In english, please», svarte ekspeditøren med en engelsk­lærers mine.

Siden jeg har registrert fenomenet med stadig tiltagende hyppighet de siste årene, blir jeg ikke så satt ut av det som Sørbø ble her, men det opphører ikke å være en uvelkommen påminnelse om nedlaten­heten overfor det norske språket i Norge.

Det virker av og til som om både drosjesjåfører, serviceteknikere, servitører, kurerer og gudene vet hva annet er blitt hentet med fly rett fra Øst-Europa, Balkan eller tredje verden og sluppet ned over Norge i fallskjerm. Norsktalende kabinpersonale på utenriks­flygninger med norsk selskap begynner forresten også å bli luksus.

Men enn så lenge har jeg ikke gjort det til en vane uten videre å innlede samtaler med service­ansatte i Norge på engelsk. Så under en nylig rundtur på Vestlandet manifesterte «In English, please!»-uvesenet seg flere ganger hver dag.

Ved et hotell i Stryns­traktene skulle yngste datter og jeg ha en matbit, og først­nevnte bad den norsk­ukyndige om en bruschetta. Siden det var to typer bruschetta på menyen, ble hun litt i tvil om han kanskje kunne ha oppfattet feil type, og vedkommende ble tilkalt for å bekrefte at han hadde registrert hvilken av de to hun mente. Nå var heller ikke engelsken hans mye å skryte av, for å si som sant er, så han trodde først at bestillingen var endret fra en til to bruschettaer, innen saken var ferdig oppklart.

Det er litt forskjellig hvordan disse norsk­ukyndige ansatte reagerer når kunden blir mer eller mindre overrasket over deres manglende kvalifikasjoner. Noen gjør så godt de kan for å dekode det som ble sagt på norsk. En kollega i baren ved samme etablissement kvitterte for uttrykket «hei, en halvliter, takk» med en jovial «you mean a beer, right?». Han måtte jo ha hørt det hundre ganger før.

Andre sier de beklager, med varierende grad av oppriktighet. Atter andre styrer rett mot «In English, please!». Dette må nå være noe de lærer før de kommer til Norge.

Men tonefallet og innstillingen varierer. En av de ansatte ved skranken hvor det selges ferje­billetter i Geiranger, så veldig norsk ut, og jeg hadde den italienske bedre halvdelen med, så da hun i skranken hilste på engelsk, tenkte jeg hun simpelthen antok vi begge var utenlandske som de foran oss i køen, så jeg besvarte hennes innledende engelsk­språklige hilsen på norsk. Dermed så hun seg også nødsaget til å erklære at hun ikke snakket norsk, dertil med en mine som overtydelig fortalte at hun var svært irritert over å ha vært nødt til det.

En servitrise ved et spisested ikke langt unna var også farlig nær å snerre at hun «DON’T speak Norwegian». Både ektefellen og barna, som oppholder seg mesteparten av året utenfor Norge, syntes det var litt rart. Er det sånn at utenlandske ansatte i Norge har en slags lisens til å behandle norsktalende kunder som om de var fremmed­elementer? Det er lett å tenke seg at en tilsvarende situasjon i Italia, Frankrike og flere andre land kunne ha endt med en nokså ordrik skyllebøtte.

Fremmedgjøring ser i alle fall ut til å ha vært noe av virkningen på Sørbø, selv etter at han hadde kommet seg litt til hektene:

«Er det i det hele tatt noen her i butikken som snakker norsk?», spurte jeg på engelsk.

«Ikke for øyeblikket», svarte hun, og så på meg som jeg var et høyreradikalisert nettroll fra et lite sted i Nord-Trøndelag. Jeg ble nesten litt urolig for at hun kom til å beslaglegge buksa jeg nettopp hadde kjøpt i redsel for at jeg kom til å gi en internasjonal kleskjede et sidrumpa og gammelmodig rykte.

Om nordmenn flest hadde vært like hårsåre som alle de psykiatriske kasusene som i våre dager blir krenket for den minste ting, ville mange allerede ha hylt opp om diskriminering av nordmenn i deres eget land. Det er da heller ikke alle som er engelskkyndige. Skal de utelukkes fra deler av servicebransjen?

Vi er veldig langt fra hyling, for å si det forsiktig. Tatt i betraktning hvor utbredt fenomenet nå er, må det sies å være overraskende lite omtalt. Likegyldigheten rår. Men angsten Sørbø skisserer med humoristisk snert, er kanskje reell hos mange.

Premisset er uansett feil. Det er ikke lenger deres eget land. Den politiske og økonomiske eliten i Norge har solgt landet. De bare unnlot å si fra om det. Men fortjenesten stikker de av med likevel. Tafatte som nordmennene altfor ofte er, protesterer de ikke på det heller. Oljefondet blir jo ikke tømt fullstendig på en god stund ennå. Det enkleste er å resignere. Men den som resignerer, er litt død allerede.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

 

Kjøp T-skjorten «kronisk norsk» fra Document her