Kommentar

Løshuner på taigaen nær Krasnojarsk i Russland 3. april 2019. Foto: Ilja Najmusjin/Reuters/Scanpix

Da en sykepleier nylig døde av hundegalskap etter en turistreise til Filippinene, ble det i mediene fastslått at dette var en isolert hendelse. Utenlandsreisende ble bedt om å ta rabiesvaksine, unngå bitt av hunder og å kontakte lokalt helsevesen om det likevel skulle skje. Med unntak av en kronikk i VG der presidenten i Veterinærforeningen, Torill Moseng, advarte mot innførsel av gatehunder, har det vært taust både i forhold til denne trafikken og til utbredte forestillinger om kjæledyr i Norge, forestillinger som må tas i betraktning for å forstå reaksjonene og mangel på reaksjoner på denne problematikken.

I den norske forestillingsverdenen er det en utbredt tanke at mennesket plikter å hjelpe, ikke bare mennesker, men også dyr, uansett hvor i verden de måtte befinne seg. Denne universelle plikten har sine forankringer i kristendom, sosialisme og i en postmoderne egalitetstankegang som på mange måter setter likhetstegn mellom mennesker og dyr, og følgelig mellom menneskers og dyrs lidelser.

Når ei kvinne tar hånd om en rabiesbefengt valp i utlandet, handler hun i samsvar med sterke føringer og interesser i det norske samfunnet som ønsker å gi omsorg til lidende dyr, enten ved å bringe dem til Norge eller å gi dem hjelp på stedet. Det å ta med seg løshunder fra EU-land, særlig i Sør-Europa, og omplassere dem i norske hjem, er blitt så utbredt at veterinær- og helsemyndighetene i flere år har advart mot denne utviklingen. I 2016 foreslo stortingsrepresentant Geir Pollestad (Sp) å forby innførsel av gatehunder, uten at forslaget ble vedtatt. Derfor skjedde intet før i fjor, da Mattilsynet vedtok å begrense importen av gatehunder ved å sette strengere vilkår for slik innførsel. Interessentene bak hundeimporten brakte så saken inn for ESA, som passer på at Norge følger EUs regelverk for fri ferdsel og handel, og som nå skal vurdere om Norge kan stanse den «humanistiske hundebroen» mellom EU og Norge.

Den store organisasjonen for omplassering av dyr her i landet, er Dyrebeskyttelsen Norge, som sier at de årlig redder 7500 hjemløse dyr. Hvor de reddes fra og hvor de reddes til, er uklart. På organisasjonens hjemmeside fastslås det at inntil dyrevernmyndighetene tar ansvar for hjemløse dyrs velferd, skal Dyrebeskyttelsen forestå nødvendige tiltak etter evne. Foreningen for omplassering av dyr (FOD) er en annen organisasjon som opererer på dette området. Heller ikke denne organisasjonen sier noe om hvorvidt de innfører gatehunder fra utlandet. Rolda er en tredje organisasjon, og ifølge Adresseavisen 27. februar i fjor driver organisasjonen kommersiell import av hunder fra Romania til Norge.

De som har stått fram og profilert innførselen av løshunder til Norge, er først og fremst milliardærfruene Mariann Svitsem Høili og Siv Beate Reitan, som siden 2013 har drevet et hjem for løshunder i Marbella i Spania. I 2017 kunne man lese at organisasjonen deres, MS Rescue, hadde bidratt til å omplassere 240 gatehunder til Norge. Høili og Reitan fikk i 2017 støtte fra kjendisveterinær Trude Mostue, som betegnet forslaget om importforbud av gatehunder fra Geir Pollestad og advarsler fra Veterinærforeningen og Mattilsynet om import av gatehunder som populistiske latmannstiltak.

Det er usikkert hvor stor innførselen av gatehunder er, men den er stor, mener man i Tollvesenet, vurdert ut fra antall hunder som kommer inn i landet via Gardermoen. Da reglene for import av hunder fra EU-land ble liberalisert i 2012, kom det 7500 hunder via Gardermoen, og i 2017 var tallet steget til vel 12.000. Dette er ikke de samlede tallene på hunder som kommer over grensen. Også via andre flystasjoner med direkteruter til utlandet, med bil og med båt, blir hunder brakt til Norge. Nå skal det understrekes at ikke alle hunder som kommer til Norge, er løshunder. Mange er hunder som nordmenn tar med seg på ferieopphold i utlandet uten at Tollvesenet har oversikt over fordelingen mellom løshunder og andre hunder.

Mariann Høili sa til Dagsavisen i 2016 at hundene på MS Rescue-senteret i Marbella er kontrollert gjennom strenge helserutiner i samarbeid med dyrleger i Spania og i Norge. Torill Moseng i Veterinærforeningen opplyser at nesten alle norske smådyrveterinærer har behandlet gatehunder, og at nesten 30 prosent av dem har fått påvist smittestoffer, sykdommer eller lidelser som er sjeldne i Norge. En annen undersøkelse viser at vaksinering av importerte gatehunder er utilstrekkelig. 14 prosent av hundene er ikke rabies-beskyttet.

Omplassering og hjelp til gatehunder er en gjenganger i norske aviser, der man i de siste årene har kunnet lese om hvordan nordmenn berger hunder, katter, esler og hester fra sult og nød i utlandet, om hvordan de hjelper hunder med kjeveoperasjoner til en kostnad på 50.000 kroner, betaler flybilletten for gatehunder som blir adoptert av andre enn dem selv, eller om noen som har adoptert en blind gatehund fra Romania. All denne godheten på dyrenes vegne kan minne om en form for dyremisjon, med den norske kristenmisjonen og uhjelpen som forbilde, og det avtegner seg et bilde som kan gi assosiasjoner til den norske bistandsindustriens virksomhet. Og fra NRKs Ekko-redaksjon og deres daglige journalistiske kvakksalveri får man høre at hunder og andre dyr ikke bare har et rikt følelsesliv, men at de tenker.

Gatehunden ble en del av den europeiske teaterverdenen da historien om Ivan Mishukov ble dramatisert for scenebruk. Mishukov rømte (1996) som fireåring fra sin mor og et hjem preget av alkoholmisbruk og annen elendighet og levde i to år på gata i Moskva sammen med en flokk gatehunder som han ble leder for. Han hjalp med å skaffe dem mat mot at de ga ham beskyttelse. Da han etter to år på gata ble fanget opp av politi og barnevernet i byen og ble spurt hvordan det var å leve med mennesker igjen, sa han: «Det er fint å bo sammen med mennesker, for de gir deg mat, men hunder er bedre enn mennesker, for de lyger ikke». Teaterstykket «Mitt liv med hundene» ble blant annet vist i fjor vår på Trøndelag Teater i en oppsetning med elever fra Skuespillerutdanningen ved Nord Universitet.

Symbolske dyr spiller også en ikke uvesentlig rolle i teaterstykket «Nav betaler», som for tiden går på Den Nationale Scene i Bergen. De andre rollene spilles av arbeidsledige som forteller sine historier om hvordan det er å være arbeidsledig og «utenfor samfunnet» i dagens Norge.  Stykket slutter med at rolleinnehaverne tar på seg dyremasker, og foran et sceneteppe som illuderer skog, slutter de seg til skogen og dyrene, som i motsetning til menneskene er autentiske og kan være seg selv uten å havne i elendigheten av den grunn. Men ifølge den ideologiske bibelen i det norske samfunnet, Thorbjørn Egners «Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen», skal heller ikke dyrene i det politisk korrekte norske universet få være seg selv. Endog reven overtales til å bli vegetarianer.

Eksemplene foran avspeiler en humanisering av dyreverdenen i de vestlige samfunnene som har skutt fart etter annen verdenskrig. I 2006 foreslo en representant for det spanske sosialistpartiet at dyr som hunder, sjimpanser og orangutanger skulle ha de samme rettighetene som barn og funksjonshemmede. Og selv om det er et stykke igjen, nærmer man seg tankeuniverset til den tidligere lederen av Greenpeace, Patrick Moore, som har hevdet at hvalene er kommet fra verdensrommet for å lære menneskene om romfart, bare vi greier å kommunisere med dem. I det samme tankeuniverset opererte en tidligere hvalfangstkommisjonær fra USA som, ifølge den tidligere Kystparti-politikeren Steinar Bastesen, sa at hennes høyeste ønske var et samleie med en spermasetthval (som kan bli 20 meter lang og veie 50 tonn).

Sammen med den humaniseringen av dyreverdenen som elitene i de vesteuropeiske samfunnene har gått i bresjen for, har det skjedd av avhumanisering av samfunnsgrupper, som for eksempel arbeidsledige. De stemples som kasus og psykisk syke, og tallet, særlig for unge arbeidsledige, har i det siste tiåret økt katastrofalt, som et resultat av etablissementets politikk. Forakten hos eliten for vanlig, fysisk arbeid og for såkalt vanlige folk kombineres ved at man gir dem som utfordrer og stiller spørsmål ved denne politikken stempelet rasister, fascister og fremmedfiendtlige.

Importen av gatehunder er symptomatisk for hvordan det norske samfunnet domineres av forvrøvlede forestillinger om forholdet mellom dyr og mennesker. I denne politisk korrekte eksorsistgryta rører ledende politikere rundt og driver fram politiske lampe-ånder som for eksempel Miljøpartiet De Grønne, samtidig som absurditeten avanserer faretruende i et samfunn som ser ut til å gå av hengslene på stadig flere områder.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!