Sakset/Fra hofta

Et av de store paradoksene med de utopiske forestillingene om et harmonisk flerkulturelt samfunn, er at det forutsettes å kunne leve helt utmerket med vilt forskjellige syn på den seksuelle friheten. Samtidig fremmer den offisielle ideologien et bestemt syn på saken som i praksis deles av svært få mennesker av kjøtt og blod.

I skrivebordsverdenen og ideenes verden får menneskene som forsørges der, paradokset til å henge sammen ved å fekte med de verbale armene. Ute i den kalde, harde virkeligheten er situasjonen en ganske annen.

Ved barneskolen Anderton Park i Birmingham har muslimske foreldre i flere uker protestert mot rektor Sarah Hewitt-Clarksons beslutning om å drive såkalt LGBT-inkluderende undervisning for de i all hovedsak muslimske skolebarna.

Foto: David Stowell / Anderton Park School / CC BY-SA 2.0.

I mars holdt mange foreldre barna hjemme en dag i protest, og sist måned måtte politiet rykke ut til skolen da LGBT-aktivister fikk egg kastet på seg mens de festet regnbuefargede sløyfer til skoleporten.

Striden burde i prinsipp være velegnet til en bred offentlig debatt om hvordan det flerkulturelle samfunnet skal skrus sammen under slike desperat uforenlige syn. I stedet overlates situasjonen i det store og hele til seg selv under forventninger om at det ryddes opp lokalt.

Heller ikke undervisningsdepartementet vil si i detalj hva som skal være en del av undervisningen, og lar førstelinjen ta seg av de vanskelige dilemmaene. Det hører med til historien at Anderton Park i sin tid ble forsøkt overtatt av islamister.

Når ingen høyt på strå ønsker å bli skitne på fingrene, skyldes det naturligvis at det handler om interessene til to grupper samfunnets rådende ideologi anser som ofre: muslimer og personer med en hvilken som helst annen seksuell legning eller identitet enn den vanligste.

Det er lett å tenke seg at det ville ha blitt et helvetes oppstyr på nasjonal skala hvis det var konservative kristne som protesterte mot at skolen dyttet LGBT-ideologi på barna deres, men Anderton Park-saken har ikke skapt all verdens bølger. Det er noe annet hvis for eksempel Trump eller en østeuropeisk regjering ikke fremstår som LGBT-vennlig nok, disse er fritt vilt.

Enter Katie Hopkins. I en selfie-video ved inngangen til Anderton Park som den britiske journalisten postet til Twitter tirsdag, anklager hun venstresiden for hykleri. Hvorfor kan ikke normalt høylytte personer ta stilling til saken?

Hopkins selv nøler ikke med å ta stilling: Hvorfor skal man dytte LGBT-ideologi på smårollinger?

På dette punktet ville ikke bare konservative kristne være enige med henne, men også de fleste mennesker som ikke er religiøse.

Problemet er at man ikke kan flagge det standpunktet når Anderton Park er åsted for begivenhetene, uten å ta side med islamister blant foreldrene.

Katie Hopkins, som har vært truet på livet av islamister, har ved flere anledninger langet ut mot islam generelt og muslimsk homofobi spesielt, men under sitt besøk i Birmingham unnlot hun likevel ikke å møte Shakeel Afsar og Amir Ahmed, som begge har vært sentrale i protestene mot LGBT-undervisningen.

Sin vane tro gjør ikke Twitter-venstre annet enn å eksplodere i en indignasjon som saken ikke fremkalte før hun dukket opp, og det med en pavlovsk automatikk som er lett å fremkalle. Her møter angivelig den muslimske trangsyntheten den nye høyresidens, som om LGBT-personer hadde like stor grunn til å frykte begge.

Men det Hopkins gjør, er simpelthen å sette venstresidens berøringsangst i sterkest mulig relieff: Der politisk korrekte hypermoralister ikke vil bli våte på bena, plasker hun uti saksfeltet for full musikk med sedvanlig trassig taktløshet, og ikke så rent lite mot.

Hopkins griper fatt i hykleriet og gjør det om til et politisk reality-show og et absurd teater – på samme tid dypt tragisk og hysterisk morsomt.

På denne måten sprenger hun noen mentale rammer som simpelthen ikke lenger kan brukes til å forholde seg til virkeligheten. Og akkurat dét er det mest smertefulle for hele den utvidede venstresiden: Det mentale kartet de er så stolte av, stemmer ikke med terrenget, og de hater at noen viser det så klart.

For venstresiden har ikke noe imot at offentlige skikkelser møter islamister, så lenge det skjer med en regi den kan gå god for. Det er galt når Hopkins gjør det, slik alt er galt så lenge for eksempel Israel gjør det.

Vi må lære å leve sammen selv om vi er uenige, twitret Afsar. Det lyder vakkert, men klinger likevel hult, og det den tause allmennheten tenker, er snarere at denne hersens sameksistensen er altfor vanskelig. Derfor har da også muslimer sine egne områder i Storbritannia.

Aller best ville det kanskje være om muslimene i all hovedsak bodde i sine egne land, Storbritannia fortrinnsvis ikke medregnet. Resultatet av suppleringsvalget i Peterborough viser at det spørsmålet ikke er helt avklart.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.