Gjesteskribent

Statsminister Erna Solberg taler til «klimastreikende» barn utenfor Stortinget 24. mai. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix

Klimastreik er i vinden, og broilerblazere blåser rettvinklet. Det er et slags Greta Thunberg-fenomen at barn og ungdommer plutselig har fått en hellig etos og visdom. Voksne forvaltere og velgere har tydeligvis misforstått fullstendig og/eller neglisjert tidenes største krise.

Nylig hyllet Høyres Nikolai Astrup klimastreik-bevegelsen, og karakteriserte motstandere som «idioter». Han uttrykte videre at det virker som barna forstår seg på at kloden er arvet fra våre forfedre, bedre enn de voksne. Han om dét.

Det kommer tydelig frem i artikkelen at Astrup ønsker å spille ball på lag med klimastreik-bevegelsen. I lys av at bevegelsen ytrer og viser direkte fiendtlighet mot sittende regjering, politikken som føres og politikerne som fører den, blir det en merkelig seanse.

Erna Solberg forsøkte også desperat å motta tilgivelse og anerkjennelse fra streikerne under den første streiken, men ble heller mottatt med buing og fiendtlige parti- og personrettede plakater og utspill. Det virker lite hensiktmessig å spille ball på laget til noen som ønsker å spenne den i målet ditt.

Det er vanskelig å se likhetstrekkene mellom klimastreik-bevegelsen (som består av et mindretall barn og ungdommer, de fleste av dem fiendtlig innstilt til sittende regjering) og Høyres miljøpolitikk, politiske profil og ambisjoner. Med Høyres rikspolitikeres støtte kan en virkelig undre på hvilke konkrete tiltak fra streikerne man beundrer?

Hvis tiltakene allerede er gjennomført eller planlagt, så skriker (bokstavelig talt) vel ingen om det utenfor Stortinget? Hvis tiltakene er godt gjennomtenkte og nyanserte, så vil de adopteres, men dette er det ingen eksempler på ennå. Hva er det med klimastreiken og dens uttrykte mål som resonnerer blant rikspolitikere i Høyre? Rent bortsett fra potensialet for – et fåtall – nye grønne stemmer.

Klimastreik-bevegelsen krever blant annet at halvparten av alle norske utslipp skal elimineres innen ti og et halvt år. «Krana skal skrus igjen», og klimavennlig teknologi skal tvinges igjennom. Hvordan alt dette skal finansieres parallelt med et drastisk voksende statsbudsjett og samfunnsøkonomisk ugunstig innvandring, sies det lite om.

De som har foreslått at ungdommene bør starte med seg selv på den private fronten (droppe Syden-ferier, begrense kjøp av dyre jakker, vesker, mobiler, biler og andre forbrukervarer) har blitt betegnet som nedlatende. Digitaliseringsministeren Nikolai Astrup gikk salig og sannelig nok litt lenger og brukte ordet «idioter».

Erna Solberg brukte retorikk som at «de unge har arvet et problem som er skapt av oss voksne», og la dermed skylden over på de eldre og våre forfedre. Dette nører opp under den lite fornuftige hellig-etosen som høylytte ungdommer har fått i det siste. Vi har arvet et fantastisk samfunn med fantastiske liv, sammenlignet med livene til de fantastiske menneskene som bygde vårt fantastiske land.

Likevel skal det sies at vi har en meget voksen oppgave som ligger foran oss i å løse miljøpolitiske utfordringer. Disse utfordringene og løsningene må alle være vitenskapelig baserte. Med kalde hoder skal vi trygge levebrødet til nordmenn og føre klok finans- og arbeidspolitikk som vil muliggjøre eventuelle overganger.

Høyre har i grunnen en nyansert og godt gjennomtenkt politikk på feltet, men roter bort muligheten til å forsvare den med sin post-thunbergske politiske promiskuitet.

 

Preben Dimmen er tidligere leder av Ålesund Unge Høyre. Han stiller til valg for Høyre i Ålesund.

 

Les også