Sakset/Fra hofta

Utviklingsminister Nikolai Astrup (H) på vei inn til stortingsmiddagen på Slottet den 25. oktober 2018. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix.

Den grønne vekkelsen som herjer stadig kraftigere i mange sinn i de avkristnede delene av Vesten, men ikke gjør seg særlig bemerket på andre, mindre åndsforlatte steder, fremstår stadig klarere som et nytt utslag av den ideologiske lengselen som i et halvt århundres tid forgjeves har forsøkt å dekke åndelige behov hos mennesker.

En rød tråd gjennom disse drøyt femti årene er troen på utopier. På 1970-tallet manifesterte den seg med marxisme og maoisme; senere overtok drømmen om det harmoniske flerkulturelle samfunnet. Nå er det illusjonen om at menneskene kan «redde klimaet» med politiske tiltak for «klimanøytralitet», som gjelder. Togreisingen som fremkalles av «flyskammen», er våre dagers svar på marxistenes sjølproletarisering – den gang som nå handler det om barn av velstående foreldre som stiller ut sin prektighet.

Men der det på 1970-tallet fantes genuint konservative partier som ikke kjøpte utopier, er de samme nå blitt post-konservative partier som egentlig tilhører den utvidede venstresiden, og derfor er like mye i ideologienes vold som resten av det politiske landskapet. En konsekvens av det er at også de post-konservative partiene begynner å flagge ideologiske saker som er fremmede for genuint konservative.

Resultatene av så vel EU-valget som flere nasjonale valg og meningsmålinger viser at de vekkelsesgrønne utgjør en ikke ubetydelig del av velgermassen. Det har da også en tid vært klart at de gamle høyrepartiene, som har omfavnet vekkelsen, er blitt med i jakten på disse stemmene. Slik finansfolk prøver å tjene penger på volatiliteten i prisene på verdipapirer, prøver politikerne å vinne oppslutning hos den volatile velgermassen, som i fravær av kulturell og intellektuell ballast gir seg hen til politiske moter.

I et intervju i VG mandag gir digitaliseringsminister Nikolai Astrup (H) et spektakulært eksempel på fenomenet. Statsråden hyller ungdommene som skulker skolen for å streike for «klimaet». Astrup slutter seg til den voksende massen av endetidsprofeter, og slenger på en dæsj med Burke:

– Klimaendringene og tap av biologiske mangfold er eksistensielle trusler. Vi har bare én klode, og den er ikke bare en arv fra våre forfedre, den er også et lån fra våre barn. Det virker som barna forstår dette bedre enn mange voksne. Klimastreiken er et uttrykk for en utålmodighet som verden trenger, sier Astrup.

[D]et er helt umulig å ikke anerkjenne ungdommenes engasjement. De kjemper for noe de tror på. Noe som berører oss alle. Det er tross alt klodens og menneskehetens fremtid som står på spill.

Heller ikke Astrup er blant dem som er i stand til å se at han selv gjør seg skyldig i det han anklager andre for:

– Hva tenker du om at mange voksne hetser og er veldig nedlatende overfor klimastreikene?

– Det er dessverre en del idioter der ute.

Om man skulle komme i skade for ikke å la seg imponere av en tro som ikke er sterk nok til at elevene gjør seg umake med å demonstrere på en av de to ukedagene hvor de har skolefri, tilhører man altså «the deplorables».

Hvordan klarer egentlig Oslo Høyre å komme opp med alle disse klovneskikkelsene av – unnskyld uttrykket – begge kjønn gang på gang?

Nikolai Astrup har sin egen vri på klimapolitikken som gjør at Høyre kan fremstå som mer appetittlige for vekkelsesgrønne enn Miljøpartiet de Grønne: Han vil selge en fortelling om at lavere utslipp lar seg forene med økonomisk vekst.

– Det skal gjøres enorme investeringer globalt for å realisere klimamålene verden er enige om. Da kan ikke tilnærmingen være nullvekst. Tvert om. Fortsatt lever 750 millioner mennesker i ekstrem fattigdom. De må finne sin vei inn i den globale middelklassen. Det forutsetter vekst. Men den veksten må være grønn og den må være bærekraftig, formaner han.

Den økonomiske veksten som allerede har funnet sted, og som har brakt millioner av mennesker ut av fattigdom, har imidlertid vært ledsaget av stadig mer bruk av fossile energikilder:

Teorien er altså at disse trendene på magisk vis skal kunne snus, selv om han mener at Norge skal fortsette å produsere olje. Astrup forsøker å gjøre denne teorien ekstra lekker ved å fremheve Norge som ledestjerne:

Skal du ha omstilling til en bærekraftig grønn økonomi, må vi frikoble vekst i utslippene fra vekst i økonomien. Norsk industri har greid det. De har redusert utslippene med nær 40 prosent siden 1990 – samtidig som produksjonen er nesten doblet, sier Astrup.

Moralen er at bare resten av verden blir som Norge, så redder vi planeten fra armageddon samtidig som vi blir rike.

Det kan kanskje appellere til noen, men hvor mange tror egentlig Høyre at de lurer med dette tøvet?

Saken er at nesten all den livsnødvendige vareproduksjonen i verden skjer utenfor Norge, en vareproduksjon som forutsetter de utslippene forbundet med energiproduksjon – også med olje eksportert fra Norge – som Astrup vil trylle bort.

Astrup pekes ut som en mulig kandidat til å overta ledervervet i Høyre den dagen Erna Solberg gir seg, skriver VG. Jonas Gahr Støre ville ha all grunn til å glede seg. Det har vært et handikap for ham at Erna er down-to-earth.

Hvis han i stedet får konkurranse fra en annen innbilsk og oppblåst overklassegutt som selger like store skrøner som han selv gjør, kan det kanskje hende at han slipper å bli med Reiulf Steen i klubben av Ap-ledere som ikke ble statsministere.

 

Kjøp T-skjorten «gul vest» her