Kommentar

Ikke Paris 1968, men Champs-Elysees 24. november 2018. Foto: Benoit Tessier/Reuters/Scanpix

Det ville ikke tjene miljøsaken hvis det kom frem at mennesker over hele Europa gjør opprør fordi politikerne legger på avgifter som gjør hverdagen umulig og ødelegger folks økonomi.

Derfor anstiller norske journalister spørrende om ikke uforstående til protestene i Frankrike: Hva er det de vil? De har jo en president som sier akkurat de riktige tingene, akkurat som Erna. Og siden miljøsaken er en feel-good-sak, som er hevet over kritikk, betyr det at demonstrantene ikke forstår sitt eget beste. End of story.

Men i USA ser man Europa bedre enn vi gjør selv. Tucker Carlson intervjuet Mark Steyn i natt. Bakgrunnen var et utspill fra tidligere visepresident Al Gore som sa at verden har fått nok av Trump. Han er blitt ansiktet til de som vil ødelegge kloden.

Slik apokalyptisk retorikk er blitt vanlig i liberale medier i USA: Vi kommer til å bli stekt til døde pga Trump.

Men vent! Hva var det Al Gore og prins Charles sa for ti år siden? Gore sa i 2006 at vi hadde ti år på oss til å redde jorda. Vi er altså tre år på overtid. Hvor er selvkritikken? Den finnes ikke. I stedet øker politikerne takten i en omlegging og det i en grad som vil ødelegge økonomien. Macron varslet denne uken at han vil stenge kullkraftverkene og mange av kjernekraftverkene og satse på vind og sol. Merkel har for lengst vedtatt og implementerer noe lignende. Die Wende kalles den.

Alle tuter med: Selv NHO ser ingen økonomiske kostnader for næringslivet ved en omlegging som man må til kommunistiske samfunn for å finne maken til: Stalins industrialisering og Maos Det store spranget. De kunne gjøre det fordi ideologien rettferdiggjorde alle oppofrelser. Menneskeliv betydde ingenting.

Det er en ufølsomhet ved det grønne skiftet som er hinsides, hvis man begynner å studere fenomenet. Eller merker den på kroppen. Det er det siste som har fått franskmenn ut i gatene.

Eliteprosjekt

Miljøskiftet ser ut til å ha blitt et politisk prosjekt for en elite som er forblendet av sin egne grønne utopi hvor økonomien vil bli «vektløs»: Der vanlige regler for produksjon ikke gjelder. Fantasien om det karbonfrie avtrykk skaper en forestilling om at vi kan forbruke i all evighet.

Hvis bare eliten får løftet samfunnet over på det riktige sporet, vil det kjøre som en perepettum mobile. En evighetsmaskin.

Denne utopien opphever alle skranker, inklusive vanlige menneskers protester. De har bare å betale hva det koster.

De burde være fremsynte nok – eller lydige – til å forstå at de må ofre noe for å delta i overgangen fra det fossilbaserte til det grønne samfunnet.

På tvers av høyre-venstre-aksen

Men folk føyer seg ikke. De viser seg uoppdragne og uopplyste. Innenriksministeren forsøkte seg med brunstempling, men fikk svar av lederen for venstrepartiet, Melenchson. Denne gang finnes det ikke noe skille mellom høyre og venstre.

Macron tar likevel ikke signalet.

For ham er demonstrantene folk som motsetter seg Det nødvendige. Macron er villig til å satse, fordi han har fremtiden på sin side.

Derav den hardhendte skattleggingen.

Drivstoffavgiftene i Frankrike, de stadige kontrollene og bøtene  – skvisingen av fossile biler – markerer et kvantesprang fra fossildrevet økonomi til den grønne vektløse: Derfor er bilistene i fossilbiler noen som kan og må ofres liksom kulakene under den russiske revolusjon: De er noe som skal forsvinne. De tilhører fortiden, og må ofres for at vi skal nå utopia.

Ødelegger Oslo

Marie Lan og Raymond er i ferd med å ødelegge Oslo. I mars åpner de nye bomringene: Først en ny i yttersonen av Oslo, og en ny i indre by. Da blir det tre bomringer. Det skal betales for passeringer begge veier. Allerede nå betaler tunge biler astronomiske beløp for å kjøre gjennom Oslo. En tur til Oslo koster 500 kroner for en tung varebil. Hvem tror du betaler? De som kan velter utgiften over på kunden. De som må ta regningen selv vil forsøke å unngå Oslo.

For folk med arbeid blir det umulige valg når de også skal levere i barnehave: De får ikke hverdagen til å gå opp uten bil.

Urbane er hevet over miljøsvin

Hvorfor kan politikere vedta noe som ødelegger folks hverdag?

Fordi mange av dagens politikere har få eller ingen barn. De er single og bor innenfor bomringene eller langs banen og stortrives med offentlig tilgjengelige sykler. De lever drømmen og tilhører fremtiden. Fossilbiler tilhører fortiden. La oss legge den bak oss!

Vissheten om å tilhøre fortiden gjør dem uimottagelige for argumenter, selv ikke når de kommer fra IEA-sjefen, Fatih Birol, som var i Oslo på Equinors høstkonferanse:

– Noen mennesker tror elektriske biler er slutten av oljealderen, og at elektriske biler er en løsning på klimautfordringene. Det er ikke galt. Det er veldig, veldig galt, sa Birol og henviste til diskusjoner på sosiale medier som Twitter.

– Alle biler i verden er ansvarlige for 20 prosent av verdens oljeetterspørsel og i forhold til utslippene utgjør biler bare åtte prosent, sa Birol.

Og konkluderte:

– Det er viktig å ikke gi gale signaler til folk.

IEA tror det vil være rundt 300 millioner elektriske biler av en samlet bilflåte på to milliarder biler i 2040. (DN)

Den norske regjering har vedtatt at det ikke skal selges fossildrevne biler i Norge etter 2025. Den er uimottagelig for fakta.

Religiøs iver

Når politikerne driver omlegginger helt uten tanke på bærekraft i økonomi eller folks hverdag, driver de ikke lenger politikk på den måten vi tror de gjør: Ut fra realisme og fornuft. Folk finner seg i mye. De har funnet seg i en innvandring de er mot fordi den har skjedd gradvis og de er blitt skremt fra å si noe.

Men det grønne skiftet akselerer tempoet slik at folks hverdag kollapser sammen med økonomien deres. Det er farlig, for det gjør folk desperate.

Politikken minner mer om Maos Store sprang i Kina: Ingenting var umulig. Folkerepublikken kunne løfte seg selv etter hårene. Vanlige skranker for hva som var mulig, eksisterte ikke. Alt var et spørsmål om vilje.

Alt er mulig

Det er der Macron, Merkel, Løkke Rasmussen, Löfven og Erna er: De tror alt er mulig.

Det er «de andre» som betaler prisen. Deres velgere. De må trues med økologisk kollaps.

Slik truer de den siste sammenhengskraften i samfunnet: Det som får hverdagen til å gå rundt.

Når det ikke lenger er mulig, kommer reaksjonen.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.