Ole Elvestuen. Foto: Bjoertvedt / Wikimedia Commons.

Klima- og miljøminister Ola Elvestuens ambisjoner om at «vi» skal slutte helt med fossile drivstoff, og sågar redusere utslippene fra disse med 90–95 prosent innen 2050, fremstår i lys av prognoser fra Det internasjonale energibyrået (IEA) som uhyre virkelighetsfjerne, i alle fall hva angår den globale virkeligheten.

I byråets publikasjon World Energy Outlook for 2018 har man laget en prognose for verdens energietterspørsel i millioner tonn oljeekvivalenter med et scenario som utgår fra dagens energipolitikk, og som i det store og hele virker som en sannsynlig ekstrapolasjon av historikken:

Kilde: World Energy Outlook (2018).

Med mindre de mest energiforbrukende økonomiene i verden – USA, Kina, India, Russland, Brasil etc. – gjør radikale energipolitiske endringer, hvilket fremstår som svært lite sannsynlig i øyeblikket, kan man nokså trygt gå ut fra at energiforbruket i verden ikke vil avta.

Sjansen for at utviklingsland skal redusere energiforbruket, er også liten. Skal folk være nødt til å sulte i hjel?

IEA har også laget en prognose som bygger på et «bærekraftig» scenario for den globale energietterspørselen, hvor man ser for seg en liten reduksjon i det totale forbruket, og en klart større andel energi produsert fra fornybare kilder:

Kilde: World Energy Outlook (2018).

I henhold til dette scenariet vil altså etterspørselen etter fossile brennstoffer i 2040 være litt høyere enn den var i år 2000. Man er med andre ord langt unna 1990-nivå, selv om det kanskje er tenkelig innen 2050.

World Energy Outlook skisserer som figuren viser en reduksjon i etterspørselen etter fossile brennstoffer fra 2018 til 2040 på ca. 25 prosent, under den forutsetning at verdens land blir enige om et «bærekraftig» forbruk.

Når Elvestuen snakker om reduksjon på over 90 prosent, er han lysår fra den virkeligheten IEA ser for seg. Han ønsker åpenbart at Norge skal fremstå som et fyrtårn. Det er ikke så vanskelig å dra kjensel på fanatismen.

Vi kunne like gjerne omdøpe «det grønne skiftet» til «det grønne spranget». Likhetspunktene med «det store spranget» som Mao ville gjøre i Kina, er lette å få øye på: En fullstendig omlegging av samfunnets virkemåte etter diktat ovenfra.

Det grønne skiftet ble aldri vedtatt, og ingen gikk noen gang til valg på det. Plutselig en dag har alle å rette seg etter det. Det minner forbausende mye om masseinnvandringen. Også det grønne skiftets autoritære talspersoner er glade i å opptre som moralposører.

I Kina resulterte «det store spranget» i sin tid i millioner av døde på grunn av hungersnød som følge av tvangskollektiviseringen av landbruket.

Det «grønne spranget» vil forhåpentligvis ikke gjøre tilnærmelsesvis like mye skade, i alle fall ikke så lenge det finnes voksne mennesker i ansvarlige stillinger i verdens største land – som kanskje ikke bryr seg så mye om hva nordmennene gjør i det som må bringe tankene hen på Teletubbyland. Pensjonister på Hamar får risikere livet på sykkel på glattholka om vinteren, mens kineserne åpner nye kullkraftverk.

Vi kan uansett slå fast at gamle utopier – det raserene samfunnet, det klasseløse samfunnet, det multikulturelle samfunnet – erstattes av nye, det være seg det grønne samfunnet eller det multiseksuelle samfunnet.

De fleste vanlige mennesker, som er langt mer konservative enn makteliten, kan konstatere at verden forblir et galehus. De burde også begynne å sette ord på det, og finne sammen. De vil ikke få annen beskyttelse enn den de ordner selv.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.