Tavle

Stein Olav Henrichsen hilser på Tyrkias president Abdullah Gül under åpning av en Munch-utstilling i Istanbul i 2013. Foto: Lise Åserud/NTB Scanpix

Dagens Næringsliv har registrert en oppsiktsvekkende holdning i Munchmuseets ledelse. Nemlig at museumsdirektør Stein Olav Henrichsen ikke ønsker å krenke folk, han er den personifiserte omtenksomhet. I denne sammenheng dreier det seg om muslimer i et muslimsk land, og de tåler ikke å se nakne kvinnefigurer eller par som kysser åpenlyst. Derfor har han også fått luket bort noen provoserende bilder i det utvalget av Munch-arbeider som museet skal sende til Saudi-Arabia. Klart de må skjermes mot den vestlige umoral.

Ja, vi må vise hensyn og behandle folk med respekt, sier Henrichsen, som aldri har tatt hensyn til sine egne landsmenns følelser og holdninger. Tvert imot har han jevnlig fylt Munchmuseet med alskens slibrig og nedbrytende kunstsøppel og målbevisst krenket de besøkende. Mange har da også protestert og klaget på utstilte verker, så også med innlegg i avisene. Men slikt bare avfeier Henrichsen med noe moteriktig svada om at kunsten skal provosere og skape debatt. Det norske folk skal krenkes, for det er samtidskunstens fremste oppgave, ifølge hans forståelse av kunstens frihet og samfunnsoppdrag.

Sett i forhold til Henrichsen hyklerske omsorg for muslimer, stikker heller ikke hans avanserte kunstforståelse særlig dypt, med mindre den befinner seg i en kloakkum. Her gjelder det èn kunststandard for autoritære regimer og en helt annen for vestlige samfunn. En slik åpenlys dobbeltmoral, skjønt det neppe handler om moral, minner mer om en bevisst dobbeltkommunikasjon for å fisle med det muslimske herrefolket i Saudi-Arabia. At direktøren på det vis diskrediterer det norske folk og norske kunstnere, både politisk og kunstnerisk, gir han tydeligvis blaffen i.

Museumsdirektør Henrichsen er tydeligvis helt uten moralsk og kunstfaglig ryggrad. Han er da heller ikke til å stole på i rollen som direktør for Munchmuseet. Ikke bare har han jevnlig promotert slibrig og for mange ekkel antikunst, men også presentert en serie utstillinger der Munchs arbeider er blitt sidestilt med helt ubegavede samtidskunstnere. Igjen den samme typen dobbeltspill. som på sikt vil svekke Munchs unike kunststatus og samtidig gjøre den provokative samtidskunsten til norm for ekte kreativitet.