Sakset/Fra hofta

Vi sier gjerne at om en person at han eller hun «har ordet i sin makt». Og mener at vedkommende har et eget lag med ord. Har makt over ordene i kraft av sin veltalenhet.

I fortellingen «Fluenes Herre» får den som skal snakke under rådslagningen, holde en konkylie.
Konkylien går fra hånd til hånd, og den som vil si noe blir rakt konkylien.
Den som til enhver tid holder konkylien, har ordet, og blir lyttet til.

Ikke fordi vedkommende nødvendigvis er veltalende og har appell, Men fordi han holder konkylien, og har rett til å holde sitt innlegg og bli lyttet til.

Slik er det hos oss.

Den som blir gitt taleplass får også autoritet.
Det å få lov å snakke i offentligheten gir makt og autoritet i seg selv.

Hos oss har ikke alle har fått lov å snakke i offentligheten. Dette har vært forbeholdt noen få. Disse har hatt den makten og autoriteten som det automatisk gir i vårt samfunn, å få lov å snakke i offentligheten.

Slik er det ikke lenger.

Nå snakker alle.

Det er bra.

Jeg oppfatter et enormt raseri hos folk, rettet mot de som så lenge har fått ha makt – ikke gjennom å være så kloke og veltalende – men fordi de har hatt enerett på ordet. På å bli lyttet til.
Fordi de er de eneste som har fått snakke.

De har hatt ordet i sin makt.
Fordi ingen andre har fått bruke det.

Nå snakker alle. Det er bra.

Jeg legger merke til at de som tidligere har holdt ordet fanget i sin makt nødig vil gi slipp på det, eller på den autoriteten som eneretten har gitt dem.
De har aldri fascinert folk med sin kunnskap, engasjert folk med sin evne til å uttrykke seg klart og presist.
De har bare hatt enerett.

Nå får de konkurranse.
Det er bra.

Men se på dem nå.
Nå sverter de alle oss andre som snakker:
«Det vi sier kan skape hat. Det er farlige tanker. Ikke lytt.»

Lei av Facebook? Følg oss på MeWe, da vel!

Forhåndsbestill Oriana Fallacis bok her