Sakset/Fra hofta

Marine Le Pen, Matteo Salvini og Donald Trump. Fotografier: Charles Platiau, Ammar Awad og Yuri Gripas / Reuters / Scanpix.

Franske myndigheters rettsforfølgelse – og ydmykelse – av Rassemblement Nationals (RN) leder Marine Le Pen for å ha twitret bilder av IS-ofre (som hun på forespørsel raskt slettet) i 2015, føyer seg inn i en rekke lignende historier, og det er lett å se den røde tråden gjennom dem:

Det handler om en globalistisk maktelite som bruker rettsapparatet og andre hensiktsmessige midler til å stikke kjepper i hjulene på nasjonalkonservative og islamkritiske politikere og aktivister som det ikke lar seg gjøre å nedkjempe politisk.

Man avfinner seg ikke med å tape politisk, ei heller med å la en sterk motstander få arbeide fritt politisk.

I Italia har det en tid pågått en like farseaktig prosess mot Matteo Salvini for hans håndtering av «Diciotti»-affæren, der innenriksministeren i tråd med regjeringens politikk i flere dager forhindret ilandstigning i Italia av noen titalls i hovedsak eritreiske migranter.

Anklagene mot Salvini – frihetsberøvelse, bortføring og maktmisbruk – er like absurde som påstanden om at Le Pen skal ha oppfordret til terrorisme.

Absurd er det også å påstå at USAs president Donald Trump skal ha samarbeidet med russerne under presidentvalgkampen, og lang tids granskning har da heller ikke kunnet bringe noe slikt på det rene.

Disse tre aktuelle eksemplene peker seg ut fordi det handler om rettsprosesser mot fremtredende politikere i noen av Vestens viktigste land.

Men fenomenet er ikke begrenset til nåtiden, det er ikke begrenset til strafferett, og det er ikke begrenset til toppolitikere.

Tommy Robinson blir rettsforfulgt, politisk forfulgt og forsøkt kastet ut av internett av lignende grunner. Le Pen, Salvini og Trump kan godt sies å være noen av toppolitikkens svar på Tommy Robinson. I likhet med den unge engelske aktivisten er det ingen av de tre som har noen sans for islam heller.

Ingen som ønsker å bevare Vesten slik vi kjenner det, finner noen større nåde hos det man med all grunn kan kalle «deep state» i de respektive landene.

Hvorfor skulle ellers Sylvi Listhaug ha blitt tvunget ut av justisministerstolen for ganske enkelt å ha slått fast det opplagte at Arbeiderpartiet setter rettssikkerhet for terrorister høyere enn rikets fysiske sikkerhet?

Det er den samme logikken som gjør seg gjeldende når makteliten i Brussel bruker EU-retten i et forsøk på å disiplinere land som Polen og Ungarn. Visegrad-landene har regjeringer som fører en nasjonalkonservativ politikk hvor det ikke er rom for islamsk invasjon, og det kan ikke tåles.

Det var den samme logikken som gjorde seg gjeldende da Silvio Berlusconi tvang båtene på vei over Middelhavet tilbake til Libya.

Så er det ikke bare vanlige, folkelige oppfatninger om innvandring og islam som får makteliten til å kvesse sine kniver heller. Det samme gjelder kjønnsideologi.

Den italienske politikeren Rocco Buttiglione ble fratatt kandidaturet som EU-kommissær i 2004 fordi han hadde uttalt at han – for øvrig i overensstemmelse med katolsk doktrine – rent personlig mente at homoseksualitet er en synd, selv om han understreket at det aldri ville falle ham inn å diskriminere homofile av den grunn.

I samtlige tilfeller, og det er neppe vanskelig for leseren å gjøre listen lengre, er det resultatene av normale politiske prosesser som forsøkes satt til side av en eller annen form for anklageprosess, hvor det ikke handler om en jevnbyrdig konfrontasjon mellom ideer.

Denne formen for maktmisbruk er ikke akkurat i tråd med prinsippene som har gjort den vestlige sivilisasjonen til det den er. Problemet er at de prinsippene ikke lenger formidles, da de krever et visst kjennskap til historie og litterære klassikere. I fravær av en slik ballast står samtiden uten antistoffer mot en maktelite som er essensielt sivilisasjons­fiendtlig.

 
 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!