Tavle

Norsk Feministisk Statshumor regnes som noe av det mest kompliserte i verden. Legg merke til at jeg bruker uttrykket komplisert. Ikke avansert. Dette er to forskjellige ting.

Norsk Feministisk Statshumor kjennetegnes først og fremst av at det er vanskelig å vite når det er meningen at en skal le, og når en – i ettertid – innser at en ikke burde ledd.

En kan si det er vanskelig å se forskjell på det som en henstilles om å le av, og det som forventes å bli tatt alvorlig. Her er det ofte hårfine marginer. Som kan være vanskelig å oppfatte for det menneskelige øye.

Erfaringsmessig kan det som er ment som å være morsomt, svært ofte være vanskelig å oppfatte slik. Altså som morsomt. Slik at en da ikke ler.

Slik en, i ettertid, innser at en burde gjort.

Dersom en ikke ler, er en straks over i det som forventes å bli tatt alvorlig.

Og det er gjerne her en ler.

Noe som vekker sterke reaksjoner hos komikeren selv.

Som i utgangspunktet da gjerne har ønsket å få en til å le, – for deretter å irrettesette en for å ikke gjort dette – og nå ønsker å straffe en for å ha ledd.

Noe som igjen utløser spontan og mer latter.

Du kan si at Norsk Feministisk Statshumor utvikler en selsom dynamikk i møte med folk flest.

De fleste totalitære regimer gjør det.

I møte med det for dem ubegripelige – altså humoren – oppstår et raseri av chaplinske dimensjoner, som driver dem stadig lenger og lenger inn i et villniss av kosteskaft og river, malingsspann å tråkke i, bananskall å skli på, blomsterpotter å få i hodet.

Mens latteren – som de så lenge har etterspurt – runger høyt og hjertlig.