Kommentar

Det er mulig at Leonardo da Vinci og andre var aller først ute med forløpere til oppfinnelsen, men det moderne kulelageret ble utviklet for vel hundre år siden i Sverige. Dette utvilsomme mekaniske fremskrittet, som i nytteverdi minst er på nivå med tilsvarende norske påfunn som bindersen og ostehøvelen, gikk sin seiersgang over verden og bidro til hjemlig så vel som andres velstand. Sverige var på så mange måter et foregangsland i Europa på 1900-tallet.

I enda mer moderne tid er man øst for Kjølen blitt mer opptatt av myke verdier. Man kjører intense kampanjer for likestilling så vel som annen likhet og mot alle former for rasisme og sexisme. Jeg skjønner ikke riktig hva alle disse begrepene betyr – ikke minst som jeg i observerbar praksis finner lite belegg for fenomene de formodes å vise til – men til vår hjelp har «the powers that be,» altså den selvbestaltete samfunnseliten i Sverige så vel som nærtliggende områder, skapt hendige «buzz words,» uttrykk som på en brukervennlig måte sammenfatter essensen. Et av disse er «feministisk utenrikspolitikk» som ble retningsgivende for Sveriges forhold til omverdenen etter den sosialistisk-økofeministiske valgseieren høsten 2014.

Tuller jeg? Overhodet ikke, storebror Socialdemokraterna (S) og lillesøster Miljöpartiet (MP) dannet regjering mens lillebror Vänsterpartiet (V) måtte stå utenfor som det tredje parlamentariske støttebenet under statsminister Löfvens noe vaklende regjeringsbord. For at det ikke skal mistenkes at jeg fortegner, enn si karikerer, den feministiske dimensjonen som fra og med for ett år siden skulle gjennomsyre svensk utenrikspolitikk, så lenker jeg til en autoritativ fremstilling av samme, til regjeringens egenmelding i sakens anledning. Hovedpunktene sammenfattes på følgende måte:

«Nu formas en feministisk utrikespolitik vars mål är att motverka diskriminering av kvinnor, förbättra kvinnors villkor samt bidra till fred och utveckling. Kvinnors delaktighet i beslutsfattande ska stärkas såväl i länder med fred som i länder i konflikt eller där återuppbyggnads-arbete pågår. På så vis stärks också hållbarheten i våra samhällen. […] En feministisk utrikespolitik ska genomsyra hela utrikesförvaltningens arbete och syftar till att stärka kvinnors rättigheter, öka kvinnors tillgång till resurser och öka kvinnors representation.»

margot-wahlstrom

Regjeringen fremhevet spesielt at ”Ny strategi ska stärka sexuella och reproduktiva rättigheter i Afrika,” at «Vi tar strid i EU för kvinnors rättigheter,» at ”Kvinnors rättigheter behöver stärkas,” at ”Sexuellt våld används som terrormetod i konflikter” samt noe om støtte til FNs arbeide for fred, sikkerhet og kvinners rettigheter i Palestina og Den demokratiske republikken Kongo. Ansvarlige for utforming og gjennomføring av den nye politikken er utenriksminister Margot Wahlström (S) (foto) og bistandsminister Isabella Lövin (MP). Av og til får man størst retorisk effekt av å si minst mulig om et tema, så jeg nøyer meg med å lenke til CVene for statsrådene Wahlström og Lövin. De som vil, kan more seg med å google de to av hjertens lyst; det finnes mye å ta tak i på nettet både fra fortid og nåtid. Man bør for øvrig merke seg at med feminisme vektlegges ikke i sammenhengen en skjerpet holdning til de systematiske forbrytelser IS’ kvinnelige ofre utsettes for; den slags holder de svenske statsfeministene seg helst unna for ikke å risikere å havne i feil og farlig meningsselskap. Men prate om humanisme gjør de gjerne, agenda-eierne i det nye Sverige.

Man har altså kommet et langt stykke på vei siden svensk teknologi sikret vårt østlige grannelands gode omdømme ute i verden. Nå regner de seg som en humanitær stormakt og opptrer deretter. Så kan man spørre hva dette raker oss nordmenn? En hel del, faktisk, ikke bare fordi fallet ned i symbolpolitisk tøv skjer hos en svært viktig nabo, men også fordi maktnære grupperinger i vårt eget land nå tar til orde for en lignende omdefinering av politikken.

Særlig illevarslende var AUF-formann Mani Hussainis omfavnelse av såkalte feministiske verdier i talen han holdt på Utøya i sommer. Som det fremgår av hva denne fremtidige norske toppolitikeren påpekte, så ”holder det ikke å være sånn passe flink på likestilling lenger.” Utenriksminister Brende, som neppe oppfattes som noen hauk på hverken den ene eller andre måten i utøvelsen av sitt flyhoppende globale diplomati på våre alles vegne, ble kjekt utfordret til ”å være like modig som Margot Wahlström” og omsider få etablert det spesifikt (?) feministiske som mal for kongeriket Norges forhold til omverdenen.

Jeg blir ofte fælen stilt overfor norske politiske realiteter så vel som potensialiteter, og denne gangen ble jeg det til gangs. Tøvet er ved å krype så nært inn mot maktens sentrum at det er på tide å si klart fra: Nå holder det, det er nok. En utblåsing mot rekrutteringsgrunnlaget hvorfra Arbeiderpartiet henter sine fremtidige toppfolk er overmoden, og jeg innbiller meg at mange norske både kvinner og menn stemmer i med et ja-og-amen når jeg freser: Vi noterer med sorg og skam at ødeleggelsen av de siste rester av det som med rimelighet kunne kalles en maskulin dimensjon i samfunnstenkningen, nå ser ut til å være sluttført, og det er politikerne på venstresiden som først og fremst har drevet prosjektet. Man har løftet ”myke verdier” frem i klasserommene slik at matematisk-naturvitenskapelig kompetanse knapt aktes mer enn ferdighet i fingermaling som inngangbillett ved valg av studier, og ved stadig å øke betydningen av kandidaters opptreden i intervjusituasjoner har man gjort muligheten for utvelgelse til ulike karriereveier ytterligere avhengig av ikke-objektive kriterier, av trynefaktor. Man har i foruroligende grad gjort Forsvaret til et likestillingstiltak. Man har gjort fellesskapsmanifestasjoner av type fakkel- og rosetog samt kollektiv fremføring av «Barn av regnbuen» til vesentlige elementer i statens respons på alvorlige prøvelser.

Helt til roten av livets dualitet mellom mann og kvinne har Tøvet trengt inn tilskyndet av kvasivitenskapsmenn som har dyttet på fra akademisk hold mens maktkåte politikere har agert fødselshjelpere for å fullføre opp-ned-vendingen av nasjonens verdisett. Jo før man fjerner hevdvunne sannheter i folket, desto lettere blir det å smi menneskene om i den nye form som er nødvendig for å svare opp mot de globale fellesskapsambisjonene som nå gjelder for ypperste moral. Eksemplene på dette er legio, men jeg velger å holde frem to som begge har et tragihumoristisk snitt over seg.

Den såkalte Mannsmeldingen fra for noen år tilbake, fremmet av Anniken Huitfeldts departement, var preget av genusforskertenkning reflektert i formuleringer av typen ”kjønn er ikke noe man er, men noe man gjør.” På vegne av svært mange, menn som kvinner: Nei takk, det var ikke slik før, og vi tror ikke det blir slik i morgen heller. Dere kan rote med biologien, men før eller siden vil dere tape. De aller fleste norske menn og norske kvinner tilhører den stille majoritet som ikke bryr seg det dugg om hva ”busybodies” tilhørende ”the chattering classes” holder på med, og slett ikke i slike departamentale utredninger; de har nok med å leve sine virkelige liv, passe sine barn og skaffe mat på bordet.

En av de samfunnsbærende institusjoner som har endret seg mest markant de siste tiårene, mange vil si tapt seg, er Den norske kirke. Det siste nå er at lesbiske og homofile prester klager over at de blir forfulgt (mon ikke dette egentlig betyr at deres oppfatninger blir mislikt eller de selv mistrodd?) av sine mer konservative kolleger; trakasseringen skal være teologisk så vel som livsførselsmessig. De skriver til biskopene og klager over at Kirken er en dårlig arbeidsgiver som ikke hindrer den heteroseksuelle mobbingen av dem. Ville det ikke vært bedre om de tok utgangspunkt i hva de kunne gjøre for Kirken, ikke i det motsatte perspektivet? Slår det dem ikke at svært mange vanlige kvinner og menn for hvem heteroseksualitet er en selvsagt del av livet, begynner å bli i overkant trett og lei av mange homoseksuelles narsissistiske (følgende sitat er avslørende: ”Jeg var sikker på at jeg ville bli skutt første dagen jeg sto på prekestolen i kirken”) markeringsbehov? Når det gjelder kirkens manglende vilje til å støtte prester som for troens skyld kom på kant med staten og samfunnet på den ene eller andre måten, så kunne de jo i bønn henvende seg til sin tidligere kollega, Børre Knudsen; han kunne fortelle dem et ord eller to om hva det vil si å stå uten kirkelig støtte.

Den tid da folk flest igjen innser at nasjonen er truet, vil komme. Maskuline verdier vil igjen bli etterspurt. Det er synd på de unge menn som må leve opp til slike gamle idealer samtidig som store deler av samfunnet ler av dem, endog forhåner dem, men de klarer det; også dette er en del av klassiske mannsdyder kjent av både grekere, romere og vikinger. Vanlige fornuftige kvinner og menn vil gjenkjenne og respektere dem, og de vil være nødvendige.

At toneangivende samfunnslag har misligholdt denne dimensjonen i nasjonens liv, er trist, men det ligger i sakens forgjengelige natur at noen svikter mens andre må prøve å plukke opp restene etter elendigheten som er skapt. Ett sted må likevel grensen gå, og babbelet om feministisk utenrikspolitikk fra herr Hussaini og hans meningsfeller er definitivt hinsides i så måte. Sosial selvskading bør ikke bedrives for lenge.