Sakset/Fra hofta

Den nordirske grensens uavklarte skjebne har etterhvert vist seg å bli det aller viktigste stridsspørsmålet i forbindelse med Storbritannias utmeldelse av EU.

Årsaken til at grensespørsmålet er problematisk, er naturligvis den gamle striden mellom irske nasjonalister, som vil at hele den grønne øya skal inngå i et forent Irland, og tilhengerne av det vedvarende medlemskapet i Det forente kongeriket av Storbritannia og Nord-Irland.

I en tretti års tid – fra 1966 og frem til Belfast-avtalen i 1998 – var dette en blodig konflikt, der dødsofrene for volden og terroren i en borgerkrigslignende tilstand kom til å bli mellom tre og fire tusen personer.

Risikoen, som ble påpekt lenge før britene gikk til folkeavstemning den 23. juni 2016, er at en militarisert grense mot Nord-Irland mellom Derry og Dundalk kan få volden til å blusse opp igjen, og at man derfor må gjøre alt som er mulig for å unngå det.

Advarselen reiser flere spørsmål, som er blitt lite drøftet offentlig både i Storbritannia og Irland på grunn av berøringsangst overfor temaet:

Er det mulig å unngå en hard grense?

Hvor høy er sannsynligheten for at det i motsatt fall bryter ut ny vold?

Hvor stort er dette voldspotensialet?

Gitt at en uavhengig handelspolitikk er blant årsakene til Brexit, vil behovet også oppstå for en tollpolitikk. Hvordan kan det la seg gjøre med en grense som er altfor porøs?

En kriminaltekniker undersøker åstedet for en bilbombe-eksplosjon i Derry, Nord-Irland, den 20. januar 2019. Foto: Clodagh Kilcoyne / Reuters / Scanpix.

Tegn til vold finnes, men det er ikke lett å tolke hva de betyr: Søndag for halvannen uke siden eksploderte en bilbombe utenfor et rettslokale i Derry. En gruppe som påberoper seg å være IRA, tok siden på seg ansvaret for bomben, men understreket i sin meddelelse at Brexit ikke hadde noen innflytelse over gruppens handlinger.

Det har i det store og hele vært fred i området i tjue år. Hvor sannsynlig er det egentlig at potensielle irske terrorister utgjør et stort antall personer?

En som avfeier denne risikoen som relativt ubetydelig, er den Storbritannia-baserte amerikanske journalisten og forfatteren Lionel Shriver. I en kronikk i The Spectator spør hun: Hvorfor skal en liten gjeng med avdankede irske militante få holde verdens femte største økonomi som gissel?

Shriver tegner et portrett av restene av IRA som noe av en søplegjeng:

Today’s vestigial Republican militants comprise drug dealers, petty criminals, Provisional lifers miffed that a career in terrorism doesn’t pay a pension, and wannabe hikikomori holed up in bedrooms over spittle-flecked computers. The folks for whom the jeer ‘Get a Life!’ might have been specifically coined, members of the New IRA — aka the Real IRA, the Not Those Guys, the Other Guys IRA or the Truly, No Foolin’, This Time We Mean It IRA — persist in sufficiently low numbers as to be downgraded to a mental health problem. The holdouts might best be exiled to some Butlins-style holiday camp on an island where long-lived Samurais are still fighting the second world war.

Hvordan kan noen la en forholdsvis liten trussel som disse tilsynelatende utgjør, få avgjørende betydning for en politisk prosess på en så kjempemessig skala som Brexit?

Det er snarere EU som bruker denne trusselen for å stikke kjepper i hjulene for Storbritannia, mener Shriver: Unionen instrumentaliserer potensielle terrorister.

Inviting the very violence he feigns to prevent, Juncker is using the North’s lost boys still playing with matches to blackmail parliament into backing May’s miserable withdrawal deal. When you use terrorists to advance your own purposes — as many a party in Northern Ireland did for decades — are you not also, in your way, a terrorist yourself?

EU bløffer, fastslår hun. Unionen med sine apparatsjiker gir katten i freden i Nord-Irland – eller i hele øyas skjebne for den del. EU ønsker bare å komplisere Storbritannias utmeldelse, og å gjøre det beste ut av tiden etterpå, aller helst ved at britene forblir i en de facto tollunion på ubestemt tid. Det er tross alt EU som drar størst fordel av samhandelen med Storbritannia, om enn Storbritannia ville ha størst ulempe av manglende samhandel.

For britene er det ingen vei utenom å vise at de hverken er redde for en utmeldelse uten avtale eller en hard nordirsk grense. Unnlater de å gjøre det, mister de sitt viktigste forhandlingskort.

Etterhvert som deadline den 29. mars nærmer seg, vil utsiktene til forspilte muligheter før eller senere anspore både EU og Storbritannia til reelle drøftelser om betingelsene for utmeldelse. Ventetiden vil ikke bli uten skuespill.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.