Sannheten bak Tysklands høyreekstremisme

Figuren i midten kunne like gjerne vært fra punkermiljøet. De ligner til forveksling. Fra en ytre-høyre-demo i Køln 26 oktober 2014. Foto: Wolfgang Rattay/Reuters/Scanpix

Mainstream-medienes fokus på høyreekstremisme skjøt for alvor fart etter den store innvandringsbølgen i 2015. Men istedenfor å omtale de reelle årsakene bak denne tankegangen ble den til en merkelapp på dem som var kritiske til Europas globalistiske eksperiment.

Hvem er de reelle høyreekstreme, og hva er årsakene til at de omfavnet denne ideologien? Svaret er mer sammensatt enn man tror.

I hovedsak har høyreekstremismen i Tyskland vært et fenomen blant lavtlønnede og arbeidsledige mennesker i tidligere Øst-Tyskland. Årsakene til denne utviklingen har mange fasetter, men i hovedsak var Berlinmurens fall i 1989 en av de fremste katalysatorene til høyreekstremismens «gjenfødelse». Foreningen mellom øst og vest ble et broderlig gjensyn, men den skapte også et uforutsett vakuum som gav grobunn for ekstremistisk tankegods.

Med avviklingen av Sovjetunionens planøkonomiske modell ble et samfunn hvor de sosioøkonomiske forskjellene var marginale, forandret over kort tid. Flere av fabrikkene i øst som hadde en standard anno 1950, kunne ikke lenger drive kostnadseffektivt, og ble lagt ned. Resultatet ble en skyhøy arbeidsledighet på over 40 prosent i flere av de nye delstatene. På toppen av dette ble de østtyske byene et mekka for pengesterke eiendomsinvestorer fra vest, og forskjellene mellom fattig og rik ble en realitet for mennesker som aldri hadde hatt det slik.

I Tyskland er eneboliger en luksus for de rike, mens majoriteten av menneskene bor i blokker hvor de betaler leie. Når man da med ett får doblet leien og man mister jobben, så oppstår et sinne og en misnøye med styresmaktene. Midt oppe i denne misnøyen finner de likesinnede hverandre, og kjemper en kamp mot en felles fiende. Samtlige faktorer som hindrer disse menneskene i å lykkes, blir til fiendebilder.

Etter noen år kommer innvandringen til de gamle delstatene. Mange av disse nye landsmennene lykkes, og de som ikke lykkes, blir tatt hånd om av staten. Disse menneskene blir da også gjort om til fiendebilder, men i motsetning til staten kan disse fysisk angripes, og bekjempes. Derfor brennes butikker, og derfor angripes mennesker med annen etnisk bakgrunn.

Hvorfor de omtales som nynazister, er forbundet med deres symbolbruk, men den bærer mer preg av et symbol for tilhørighet enn av ideologi. At disse menneskene er høyreekstreme, er det ingen tvil om, men den systematiske ideologien bak Hitlers Tredje rike er noe som er rimelig fjernt for majoriteten av aktørene på ytterste høyre.

Denne ideologien og menneskene som forfekter den, må bekjempes for enhver pris, men for å kunne bekjempe dem, må man også forstå deres handlinger.

Pressen og politikernes mangel på forståelse overfor disse menneskene vil kun skape større splid enn nå. I et velfungerende samfunn må man kunne konfrontere og diskutere med hverandre uavhengig av hvilke meninger man har. Gjennom opplysning og kunnskap kan man bekjempe denne ideologien, men ikke gjennom en politisk og samfunnsmessig ignoranse.