Kommentar

Idealet sett ovenfra.

Den femte målsettingen i Marrakesh-avtalen heter: Forsterke adgangen til og fleksibiliteten i mulighetene for vanlig migrasjon (Objective 5: Enhance availability and flexibility of pathways for regular migration.)

Dette målet går ut på å lette tilgangen til migrasjon, særlig via arbeidsmarkedet, på mange forskjellige måter. Men det går ut over dette ved også å handle om humanitært opphold for folk som er «tvunget til å forlate sitt hjemland» på grunn av plutselige eller langsiktige naturkatastrofer som miljøødeleggelser og klimaendringer. Det er spesielt nevnt at det skal gis adgang til utdannelse for barna, og at adgangen til familieforening skal lettes. Aktuelle innvandringspolitiske reformer på nasjonalt nivå, som innstramming i kriteriene for humanitært opphold eller familieinnvandring er selvsagt stikk i strid med dette.

Mål nummer 7 handler om de særlig sårbare migrantene, og her er det full gass på en retorikk som gir eliten i de rike landene sjansen til å føle seg så gode så gode på den egne befolknings regning.  Det skal utarbeides helhetlig politikk for å gi all nødvendig støtte til sårbare migranter på alle stadier, spesielt når det gjelder kvinner, barn – særlig enslige -, medlemmer av etniske og religiøse minoriteter, voldsofre (ofre for seksuell vold er nevnt spesielt), eldre, funksjonshemmede, personer som er diskriminert, urfolk osv.

Dette går langt inn i asylinnvandrings-feltet, og gjør ingen ting for å adressere det enorme misbruket og avsindige ressursforbruket som kjennetegner dagens tilstand på dette feltet.

Det skal utvikles en «kjønnssensitiv migrasjonspolitikk for å håndtere de spesielle behovene og sårbarhetene til migrerende kvinner, jenter og gutter». Og alle migranter skal selvfølgelig ha gratis eller rimelig juridisk bistand i rettssaker eller forvaltningsprosesser som angår dem.

Ifølge mål nr 9 og 10 skal en bekjempe menneskesmugling og menneskehandel gjennom en rekke tiltak, som i stor grad er av rent juridisk-formell karakter. Migranter som gjør bruk av smuglerne betraktes kun som ofre som har behov for særskilt omsorg, i motsetning til selv å ses som aktive deltagere i smuglingen ved å etterspørre smuglernes tjenester. At man gjennom alle de andre elementene i denne avtalen legger opp til en politikk som ytterligere vil øke det enorme markedet for menneskesmugling, ser ikke ut til å ha streifet tilhengerne av dette avtaleverket.

Mål 13 handler om frihetsberøvelse av migranter, og alt innhold under dette punktet går ut på redusere og vanskeliggjøre bruken av dette sentrale virkemiddelet i håndteringen av det massive omfanget av ulovlighet knyttet til innvandring. En norsk debatt om utvidet adgang til internering går stikk i strid med dette. FNs barnesensivitet (dvs sensitivitet for de innvandrende barn) slår selvsagt inn også her. Ifølge punkt 29 h skal man «arbeide i retning av å avskaffe praksisen med frihetsberøvelse av barn i sammenheng med internasjonal migrasjon»

At det foreligger evidens-basert kunnskap om at slike «barn» svært ofte på den ene siden faktisk ikke er barn og på den annen side er i stand til å utøve betydelig skade på barn i vertslandet, har ikke trengt inn i de fornemme lokaler der det internasjonale diplomatiets elitebyråkrater har klekket ut sitt ordgyteri.

En nasjonal debatt om skjerpede virkemidler og sanksjoner knyttet til disse problemene, støter mot det som regjeringen her vil forplikte Norge på.

Mål 15 handler om å gi basistjeneste til migranter. Alle migranter, uansett migrasjonsstatus, skal kunne «utøve sine menneskerettigheter gjennom trygg tilgang til grunnleggende tjenester», og disse skal selvsagt tildeles på et ikke-diskriminerende grunnlag, bortsett fra at det skal tas særlig hensyn til migrantenes behov bl a for «kultursensitiv tjenesteytelse». 

Også «inkluderende og rettferdig kvalitetsskolegang» for migrantbarn er behørig nevnt

Når migrantene løftes frem og gis prioritet på denne måten, medfører det lavere prioritering av andre: den hjemlige befolkning.

Virkeligheten: Migranter som er plukket opp i Middelhavet, venter på å gå i land i Malaga 13 november. Foto: John Nazca(Reuters/Scanpix

VIP-kort til migranter

Mål 16 går enda et skritt videre i å gi migrantene VIP-kort, under overskriften «Sette migranter og samfunn i stand til å realisere fullstendig inkludering og sosial samhørighet». Her er det fullt trykk på retorikken om inkludering og mangfold og «gjensidig respekt» for hverandres kulturer (som vi vet en del om hva betyr i praksis) og en masse tiltak som nasjonale myndigheter skal gjennomføre til fordel for migrantene, slik som å «øremerke ressurser til skoler med høy andel av migrantbarn for integreringsaktiviteter» (punkt 32 i) I tilfelle du lurte, skal dette skje «med sikte på å fremme respekt for mangfold og inkludering og å hindre alle former for diskriminering, herunder rasisme, fremmedfrykt og intoleranse.»

Særlig langt i å tilrettelegge for å oppdra mottagerlandenes befolkning i å åpne sine sinn og sine lommebøker for migrantene går mål 17: «Eliminere alle former for diskriminering og fremme en kunnskapsbasert offentlig samtale for å forme oppfatninger av migrasjon»

Her skal det tilrettelegges for all slags tiltak mot rasisme og fremmedfrykt. Tiltak mot migranters asosialitet og kriminalitet er derimot ikke nevnt. Under dette målet finner vi det beryktede punkt 33 c som går ut på å styre medienes behandling av migrasjonsrelaterte spørsmål ved å

«fremme uavhengig, saklig og god journalistikk i mediene, også internettbasert informasjon, herunder ved å bevisstgjøre og lære opp medieansatte i migrasjonsrelaterte spørsmål og begreper, investere i standarder for etisk journalistikk og reklame, og stoppe overføring av offentlig finansiering eller materiell støtte til mediekanaler som systematisk fremmer intoleranse, fremmedfrykt, rasisme og andre former for diskriminering av migranter, med full respekt for pressefriheten»

Åpenbart har Solberg-regjeringen foregrepet implementering av den globale pakten ved å kutte kraftig i støtten til HRS på neste års statsbudsjett. Hva standardene for «etisk journalistikk» går ut på, trenger vi ikke være i tvil om. Ifølge punkt 33 f) skal man

«fremme bevisstgjøringskampanjer rettet mot opprinnelses-, transitt- og destinasjonssamfunn for å bidra til publikums oppfatninger av de positive bidragene en trygg, velordnet og regulær migrasjon kan yte, basert på bevis og fakta, og for å avskaffe rasisme, fremmedfrykt og stigmatisering av alle migranter

Implisitt er migrasjonen et utvetydig gode, og det er en sannhet som ikke kan rokkes ved av «bevis og fakta». Er det noen som helst problemer, er det bare fordi migrasjonen ikke er «velordnet» nok. Noe denne pakten vil rette på.

Sånn fortsetter det. Et punkt som selv i denne sammenheng kan være egnet til å forbause er at eget mål er dedikert til å lette pengeoverføringer fra migranter til «utlandet», dvs deres hjemland. Dette samtidig som vi vet fra Norge at slike pengeoverføringer har et meget stort omfang, og at de skjer fra grupper som påberoper seg av økonomiske årsaker å være avskåret fra å delta i samfunnslivet på linje med den øvrige befolkning, og som derfor mener seg berettiget til enda mer spesialinnsats fra vertslandets befolkning.

Globalistenes våte drøm skrevet inn i et forpliktende handlingsprogram

Denne globale, jeg hadde nær sagt faustianske pakten uttrykker FN-byråkratiets og de nasjonale elitenes våte drøm om multikulturalismens triumf i de mest utviklede land. Den mangler enhver forankring i faktiske erfaringer med migrasjon fra de fattige land til i dag, men konstruerer en FN-skapt virkelighet. Den mangler fullstendig respekt for så vel livsinteressene som meningene til vanlige folk i disse landene. Den er preget av en moralsk selvrettferdighet hvor de som måtte ha andre oppfatninger om temaet, på forhånd er stemplet på groveste vis.

Den gir samtidig både veldig overordnete og ekstremt konkrete og detaljerte føringer på et område av grunnleggende betydning for de europeiske lands fremtid. Spørsmål som i økende grad opprører befolkningene i disse landene og skaper polarisering og splid. Dette dokumentet skal bankes gjennom av verdens ledere i Marokko om noen få dager. Dette er en parodi på internasjonalt samarbeid, og er egnet til å rokke fundamentalt ved legitimiteten til FN hos store deler til og med av det troskyldige, FN-bejaende norske publikum.

Avtalen må stortingsbehandles etter Grunnloven § 26, 2. ledd

Den nasjonale prosessen om denne saken har vært under enhver kritikk fra et demokratisk synspunkt. Statsrettslig er det godt grunnlag for å hevde at regjeringen ikke kan binde Norge ved sin undertegning, da Grunnloven § 26, 2. ledd sier at traktater om særlig viktige saker først blir bindende når Stortinget har gitt samtykke til det. Selv om Stortingets sammensetning i dag kanskje ikke gir stort håp for et annet utfall, vil en stortingsbehandling i hvert fall bringe kunnskapsnivået og debatten om denne saken opp på et høyere nivå. Det er helt uakseptabelt at en så viktig sak kun skal håndteres som et anliggende for regjering og embetsverk, nesten uten offentlig debatt.

 

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir» fra Document Forlag her.