Kommentar

Tyskland har spilt en ledende rolle i utformingen av Pakten om migranter og en tilsvarende om flyktninger. Det er ikke mulig å spore noen uenighet mellom Merkel og Erna Solberg. De to møttes i Berlin 18. oktober. Foto: Fabrizio Bensch / Reuters / Scanpix

Ifølge VG (lederplass 28.11) handler FNs Global Compact of Migration om et «luftig og uforpliktende» dokument med intensjonen om å fremme internasjonalt samarbeid mellom alle relevante aktører om migrasjon, noe ingen – ifølge avisen – egentlig kan være uenig i.

Det som beskrives, er et dokument som i engelsk originalversjon har tittelen «Global compact for safe, orderly and regular migration.»

Ordet «compact» virker i denne sammenhengen fremmed for de fleste norske lesere, men ifølge ulike oppslagsverk er det synonymt med «covenant», som vi kjenner fra sentrale juridiske tekster som FNs «International covenant for civil and political rights», altså det samme som konvensjon eller internasjonal avtale. Alene tittelen forteller dermed at det langt i fra er noe uforpliktende.

Compact betyr avtale – ikke plattform

Men VGs lederskribent har nok forholdt seg til den norske regjeringens oversettelse, hvor en har valgt uttrykket «plattform» både i overskriften og overalt ellers i teksten der originalen bruker ordet «compact». I fransk og spansk versjon av dokumentet brukes henholdsvis pacte og pacto, som enhver bruker på disse språk vil oppfatte ensbetydende med «avtale», til og med en spesielt høytidelig avtale, slik som den norske versjonen av det latinske grunnordet: «pakt».

Men norsk UD har altså valgt et ord som gir helt andre assosiasjoner. Det er umulig å oppfatte dette som tilfeldig. Regjeringen, med god hjelp av servile medier som VG, har jo lagt stor vekt på å selge dette dokumentet inn i norsk offentlighet som en samling fromme intensjoner uten forpliktende karakter.

Et annet oversettelsesvalg er ikke mindre avslørende for hvordan regjeringens spin-doktorer her har seiret over tolke-etikken. I den engelske originalen står det rett under overskriften følgende:  «Intergovermentally negotiated and agreed outcome.» Hvordan har UD håndtert denne oversettelsesnøtten, med sin ubehagelig klare ordlyd?  Ved rett og slett å utelate den. Denne tekstbiten er blitt borte i den norske versjonen.

For de som leser så langt som til de siste to kapitlene av avtalens 35 tekstsider, fremkommer dokumentets forpliktende karakter med all tydelighet. På engelsk er en av overskriftene «Implementation». Dette ordet er for det norske folk blitt godt kjent som betegnelse på hvordan vi forholder oss til EU-direktiver: De gjøres til en del av norsk rett. Den norske versjonen bruker ordet «Gjennomføring», hvilket må sies å være klart nok, om enn med en noe større tvetydighet i seg. I punkt 40 og 41 heter det:

  1. For the effective implementation of the Global Compact, we require concerted efforts at global, regional, national and local levels, including a coherent United Nations system.
  2. We commit to fulfil the objectives and commitments outlined in the Global Compact, in line with our vision and guiding principles, by taking effective steps at all levels to facilitate safe, orderly and regular migration at all stages. We will implement the Global Compact, within our own countries and at the regional and global levels, taking into account different national realities, capacities, and levels of development, and respecting national policies and priorities.

Ordlyden i punkt 41 er krystallklar. Her påtar de undertegnende myndigheter seg forpliktelser på vegne av sine land. Forpliktelsene gjelder både målsettingene så vel som de konkrete tiltak pakten inneholder. Det ligger ingen modifisering av forpliktelsesnivået i henvisningen til at ulike nasjonale virkeligheter, kapasiteter, utviklingsnivå osv. skal tas i betraktning. I særdeleshet vet vi at argumenter for å være mindre enn 100% lojale mot våre «internasjonale forpliktelser» av denne type anses å ha liten vekt for Norge – «verdens rikeste land». 

De siste punktene i avtalen inneholder en rekke konkrete organisatoriske bestemmelser om gjennomføring på FN-nivå, blant annet skal International Office for Migration (IOM) bygges ut til å få en betydelig rolle som sekretariat for et FN-nettverk for migrasjon. Det skisseres et opplegg for oppfølging og evaluering av «the progress made at local, national, regional and global levels in implementing the Global Compact.» FNs generalsekretær og diverse FN-organer tildeles roller og oppgaver.

Om de enkelte stater heter det i punkt 53:

“We encourage all Member States to develop, as soon as practicable, ambitious national responses for the implementation of the Global Compact, and to conduct regular and inclusive reviews of progress at the national level, such as through the voluntary elaboration and use of a national implementation plan.”

«Non-legally binding» – et fikenblad som ikke kan skjule realiteten

Hva så med paktens punkt 7 som forsikrer at «This Global Compact presents a non-legally binding, cooperative framework…»? Denne formuleringen kan selvsagt brukes som forsvar om et land skulle bli stevnet for FNs Internasjonale domstol (ICJ) for brudd på pakten. En domstol Norge har vært stevnet for bare tre ganger i historien. Det spørs vel om ikke betydningen begrenser seg til det.

I det totale internasjonale samarbeidet spiller denne domstolen ikke en stor rolle. I praksis er det ikke trussel om søksmål for ICJ som motiverer Norge til å følge opp hva man anser å ha forpliktet seg til overfor det internasjonale samfunn. Dette er et dokument Norge har vært med på å forhandle frem, og hvor Norge, ifølge hva regjeringen poengterer på sin hjemmeside, har hatt påvirkning på innholdet på flere konkrete punkter.

Hvis Norge, ved landets regjering, velger å undertegne på dette, så er det utenkelig at man i neste omgang skulle legge det til side og si at «vi er ikke juridisk forpliktet, så dette forholder vi oss fritt til.» Det er ikke slik internasjonalt samarbeid fungerer, og i særdeleshet er det ikke slik Norge forholder seg til avtaler inngått i FN-regi.

Et annet poeng er at de samme politisk/humanitære miljøer som i dag fremhever avtalens ikke-bindende karakter, så snart den er undertegnet vil vite å bruke den innenriks, både i rettslige og politiske sammenhenger som argument nettopp for hva Norge er forpliktet til å gjøre.

Å kalle alt dette for «uforpliktende» er ren desinformasjon.

Bedre er det ikke med karakteristikken «luftig», som leseren nok har skjønt allerede. Men det er først når man går inn i avtalens materielle bestemmelser, dvs dens lange katalog av spesifikke målsettinger og konkrete tiltak, at man fullt ut kan forstå hvor omfattende føringer den legger på politikken for de enkelte land.

 

Del II

 

Stopp FNs Migrasjonsavtale

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.