Kommentar

En ødelagt FN-paraply ved en avfallsdunk i New York. Foto: Birgitte Brattebø.

Det er visst ikke så farlig med denne «plattformen» for migrasjon fra FN som vår umusikalske regjering har planer om å underskrive i Marrakesh den 10. desember i år. For det bedyres at «den er ikke juridisk bindende».

Og utover det er det ingen reell vilje til en gang å diskutere den, eller å snakke om fremtidige konsekvenser, annet enn at den visstnok skal være et verktøy for lettere å kunne returnere mennesker uten grunnlag for opphold.

Mon det. Ut fra det det står i «plattformen», så skrives det langt mer om alle rettigheter migranter skal ha enn om mulighetene for retur. Side opp og side ned skrives det utbroderte paragrafer om migranters rettigheter, hvor viktig og ikke minst bra migrasjon er, og nevnte jeg migranters rettigheter?

I den grad det står om retur, skal dette gjøres med all respekt for migrantenes rettigheter, med verdighet og med omsyn til «bærekraftig reintegrering» i opprinnelseslandet.

Bærekraftig reintegrering?

Jeg har omsider satt meg ned og selv sett igjennom denne avtalen, og må innrømme at jeg i likhet med flere andre er overrasket over antall ganger det ordrett står «we commit» i en avtale som ikke skal være juridisk bindende.

Eller – unnskyld – en plattform som ikke skal være bindende.

Og i og med at det er en plattform og ikke en avtale, trenger den tydeligvis ikke å diskuteres, voteres over, eller i det hele tatt være fremme i debatt for et forvirret folk å vite om.

Hittil er det så å si bare de alternative mediene i Norge som har skrevet om dette. Hovedstrømsmediene er fortsatt tause.

«We commit» betyr «vi forplikter oss» i norsk oversettelse.

Det er ikke typisk norsk å ta lett på forpliktelser. Selv gjør jeg det ikke, og jeg lever i en kultur hvor jeg også forventer at andre tar sine forpliktelser på alvor.

Dette er tross alt en viktig grunn til den velstanden og tilliten vi har i vårt land, og som målinger viser er på topp i verden. Vår holdning til forpliktelser er nettopp en av grunnene til dette.

Hvis jeg eller noen rundt meg forplikter oss til noe, er det ikke fullt så høytidelig som et løfte, men det er ikke langt unna. For meg betyr det at jeg skal gjøre det jeg kan! Altså mitt beste for å få dette til.

Forplikter du deg til noe, og det i ettertid viser seg at du ikke en gang prøvde å innfri på disse forpliktelsene, så mister du i norske øyne ære. Du er upålitelig, og det er noe vi tøyer oss langt for å ikke stemples som.

Er det så noen som tviler på at en slik plattform her i Norge vil bli tolket som en bindende forpliktelse?

Vi blir jo allerede tutet ørene full om våre «internasjonale forpliktelser». Og her står det svart på hvitt at det nettopp er forpliktelser det er snakk om!

Det er tross alt en internasjonal intensjonsavtale, eller «intensjonsplattform», vi står overfor, ikke speiderløftet.

Men hvordan er det med løfter om å påta seg forpliktelser på vegne av andre? Hvis jeg som representant for min familie sier «ja, det kan vi hjelpe til med!» uten å snakke med min mann og de andre jeg involverer i dette, så kan jeg garantere at det blir bråk. Og dét med rette.

Skal man påta seg forpliktelser på vegne av seg selv og andre, er den eneste riktige måten å diskutere det først, og rett og slett bli enige. Er noen uenige, så kan en faktisk ikke gå med på forpliktelser på vegne av denne.

Da sier en «jo, jeg kan hjelpe dere å flytte, men gubben kan ikke akkurat den dagen, eller den uka», eller noe sånt.

Og i tilfellet «Global Compact for Migration» så har en ikke en gang informert de andre i husstanden om hva en tenker å gå med på. På deres alles vegne.

Hadde en forsøkt å inngå en avtale om «Global Compact against Migration» så er sjansene antagelig adskillig større for å få folket med seg.

Men det er vel kun i mine drømmer at jeg vil kunne se noe slikt.

I det hele tatt lukter det vondt av hele prosessen her. Påstanden om at «jammen det gjør ingenting å skrive under!» stinker rett og slett. For hvis det ikke gjør noe, så gjør det vel heller ikke noe å la være? I det minste burde det ikke gjøre noe å faktisk ha en debatt, og en avstemning om dette før det blir skrevet under.

Nå er det flere og flere nasjoner som velger å avstå. Og hva har Erna skjønt om hvor vakker denne plattformen er, som disse landenes representanter ikke har skjønt? Eller hvorfor har disse landene det for seg at dette faktisk er en forpliktende avtale, og ikke en intetsigende plattform, slik vår regjering prøver å påstå?

Det er kun ett parti i regjeringen som er imot plattformen, og de går til det skritt å ta dissens. Dissens vil – slik jeg forstår det – si: «Vi liker det ikke, og vi sier i fra. Men utover det gjør vi ingenting.»

Dette partiet sier altså i fra, så stille det kan, for ikke å lage uro i regjeringsrekkene. Det ligger kanskje en viss visdom i ikke å lage uro i rekkene for å kunne fortsette et samarbeid. Men det samme partiet har etter hvert nær rekord i inngåelse av kompromisser og tap av egne hjertesaker, og bør i det minste holde fast på den saken som er viktigst for landets fremtid, nemlig kontroll over våre egne grenser.

Hvor viktig er denne underskriften for Erna & co. satt opp mot hvor viktig innvandring er for Frp og partiets velgere?

Vi har allerede sett hvor viktig det er for Erna å ha en flertallsregjering. Og i og med at dette nær sagt hevdes å være en ikke-sak for nasjonen, så kan det vel umulig være noe Høyre, Venstre og Krf vil ofre regjeringsmakt for?

I så fall ville de måtte innrømme at deres egen internasjonale anseelse i FN er viktigere enn folket og velgerne i deres eget land.

Så vær så snill, Fremskrittspartiet: Call their bluff. Sett hardt mot hardt, og tving deres regjeringspartnere til å gi dere denne seieren, etter en såpass lang serie med tap som dere har hatt.

Vær så snill å sette hardt mot hardt her. Så gjør dere noe viktig for Norge, og dere vil få gjenopprettet tilliten hos mange av oss som har begynt å tvile på dere.

 

Forhåndsbestill Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!