Sakset/Fra hofta

De sørgelige bildene av KNM «Helge Ingstad» delvis under vann forteller oss at landets forsvarsevne er redusert og at fire milliarder skattekroner muligens er tapt. Men de kan også fungere som bilde på noe annet, noe større og langt viktigere som ikke lenger fungerer som det skal: et kollektivt mentalt havari der man godtar at sentimentalitet og føleri settes høyere enn handlekraft og ansvarlighet, selv i krisesituasjoner.

NRKs intervju med sjøforsvarssjef Nils Andreas Stensønes er selsom lesning i så måte, men dessverre ikke spesielt overraskende. Alle vet at veien til topps i det norske forvaltningshierarkiet er brolagt med politisk korrekte holdninger. Her møter vi da også en forsvarssjef som jobber iherdig med å etterlate inntrykket av at han sier de riktige tingene fremfor å vise handlekraft og ansvarlighet.

54-åringen har måttet navigere mellom kritiske spørsmål om sikringen av fregatten og miljøkonsekvenser, følge opp mannskapet som var om bord, forsvare kvinnelige kollegaer som hetses, og ikke minst finne ut hvordan ulykken kunne skje.

Når en av kontreadmiralens hovedoppgaver er blitt å forsvare kvinner mot morsomheter og kritikk, forstår vi at også havariet til KNM «Helge Ingstad» i det store og hele handler om følelser. Det samme gjelder den overdrevne oppmerksomheten rundt besetningens opplevelser av ulykken. Med fare for å krenke ytterligere kunne man jo et øyeblikk ta seg i å lure på hva krigshandlinger ville gjøre med en besetning som blir traumatisert av at båten de sitter i, får slagside etter en kollisjon.

Det er når intervjueren nærmer seg det viktigste spørsmålet – hva var det som skjedde? – at det virkelig blir absurd. For skal vi tro NRKs reportasje, vil nemlig forsvarssjefen helst ikke vite noe om akkurat det:

Vi har valgt å ikke spørre personellet, fordi vi ikke vil påvirke dem. Selvfølgelig forteller de til våre psykologer og prester. Men de har taushetsplikt, så de forteller det ikke videre, sier Stensønes.

Er det prestene og psykologene som skal ordne opp? Det er selvsagt fint å være omgitt av folk som overholder sin lovpålagte taushetsplikt. Men når den personen som har ansvar for å finne ut hva som gikk galt, gjør dette til et poeng, er det lett å tenke at taushetsplikten også kan fungere som en ansvarsfraskrivelse.

Det hjelper heller ikke på tilliten at sjøforsvarssjefen snakker som om han drev et alminnelig rederi. Han lener seg tilbake og venter på hva havarikommisjonen og politiet mener om saken før han selv gjør noe:

Stensønes forklarer at Sjøforsvaret har gitt Havarikommisjonen og politiet tilgang på dataene og besetningen, og at de selv først senere skal gjennomgå data og snakke med mannskapet i sin egen undersøkelse.

Når fikk vi et forsvar der ledelsen nærmest virker stolt av å vite minst mulig? Stensønes bekrefter at han har snakket med hele besetningen på fregatten. Likevel vet han ikke en gang hvem som var på broen da ulykken skjedde. I stedet for å få klarhet i alle omstendigheter rundt ulykken, virker han mer opptatt av å snakke om sine egne følelser:

Åtte dager er gått siden vaktlaget på broen lot være å sakke farten og svinge styrbord, og fikk høyre akterende på milliardfregatten flerret opp av det 28 ganger tyngre tankskipet.

Menige fikk lugarene smadret, vannet fosset inn.

– Det gjør inntrykk å snakke med unge, flotte mennesker som har opplevd noe sånt, sier sjøforsvarssjefen.

Også sjøforsvarssjefer kan bli rørt. Men er det ikke viktigere å få klarhet i et faktisk forhold fremfor å bli sentimental? Som én sa: Hvis vi ikke en gang kan stole på at våre øverste militære ledere umiddelbart tar ansvar og setter i gang en prosess som sørger for at årsaksforhold avdekkes, slik at dette ikke skjer igjen, hvor er vi da?

KNM «Helge Ingstad» risikerer å ende opp som bilde på at det er tilfeldighetene som avgjør om man lykkes eller ikke når det gjelder som mest, og at ansvarsfraskrivelse og beslutningsvegring er blitt to fremtredende kjennetegn ved vårt samfunn. Heldigvis finnes det stadig noen som driver med hets og krenkelser der ute, slik at vi får konsentrert nasjonen om de viktige spørsmålene, det vil si holdningsarbeidet rundt likestilling og diskriminering.