Sakset/Fra hofta

Arbeiderpartiet er iferd med å forvandle seg til et maktsløst lite småparti. Jeg forstår ikke hvorfor.

To begreper som var nye for meg, men som jeg lærte mer om da den borgerlige regjeringen kom på plass og Arbeiderpartiet begynte sin «valgkamp» og søkte allianser med småpartiene, var realpolitikk og symbolpolitikk.

Det som kjennetegner «småpartiene» er at de har hovedvekten sin på symbolpolitikk.

Symbolpolitikk beskriver en politikk som går ut på å understreke hvilke holdninger partiet står for og hvilke store «saker» de brenner for. Altså saker som er politisk verdiløse, men som har verdi for partiets velgere i kraft av å gi uttrykk for deres holdning og moralske ståsted.

Disse sakene er ofte ugjennomførbare i virkeligheten, og partiene har heller ingen tanker omkring de samfunnsmessige konsekvensene av disse sakene og heller ingen realistisk strategi for hvordan en skal samarbeide med andre partier for å få budsjettmessige gjennomslag.
Det eneste de vet er at dette «står de for».

Omtrent som et veldig lite barn som ønsker seg ponni til jul, eller er fast bestemt på å ikke spise kokt torsk til middag.

I likhet med barnet har partiene ingen strategi for hvordan ponnien skal skaffes til veie, og heller ingen evne til å samarbeide med foreldrene om å finne alternativer til kokt torsk.

Det er symbolpolitikkens planløshet, manglende samfunnsmessige perspektiv og manglende evne til samarbeid og kompromisser som gjør at småpartier aldri blir annet enn småpartier.

Arbeiderpartiet har aldri vært noe småparti. Selv om partiet har kjørt ut en slags symbolpolitisk vinkling på sine kampsaker, har det alltid ligget en plan for de samfunnsmessige konsekvensene bak, og målene har vært realistisk oppnåelige gjennom budsjettbehandling, regelverk og forhandlinger.

Du kan si at Arbeiderpartiets politikk har vært realpolitikk. Det vil si at en satser på saker som er mulig å gjennomføre i virkeligheten.

Sånn er det ikke lenger.

Ifjor høst la jeg merke til at Ap begynte å «fri til» urealistiske ytre-venstre på saker som disse partiene og deres velgere var opptatt av. Saker som baserte seg på ting som holdninger og moral.

Nå tar Ap det samme grepet overfor KrF.

Igjen handler politikken om moral, holdinger og urealistiske mål som skal oppnås gjennom manglende samarbeid, avstandstagen og moralsk fordømmelse av andre partier, samt manglende evne til forhandlinger og kompromisser med disse.

Arbeiderpartiet, som vet bedre, har begynt å oppføre seg som et maktesløst småparti. Lik en tåpelig voksen, som for å innynde seg hos barn, hermer barnas oppførsel.

Arbeiderpartets allianser med småpartiene og ytterfløyene er basert på symbolpolitikk, løfter om ponnier og ostepop til middag hver dag.

Jeg har av og til lyst til å spørre seriøse og dyktige Arbeiderpartipolitikere hva de tenker om at Støre-fløyen er iferd med å gjøre partiet om til et småparti som leker med andres drømmer om åpne grenser, fri flyt av flyktninger, totalforbud mot abort, nedleggelse av Norges største og viktigste næring samt fritt forbruk av midlene denne innbringer.

Og hva de tror vil skje når småpartiene skjønner at de har fått være med inn i skogen og ikke fikk godteri likevel. 😉

 
 

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!