Kultur

Det var litt av en overraskelse å lese at den engelske kunstneren Tracey Emin har vunnet konkurransen om en utsmykning til det nye Munchmuseet i Bjørvika. Jeg har nettopp sett Marlene Dumas utstilling nå i Munchmuseet, der hennes bilder er satt opp mot Munchs egne arbeider i den nokså utpinte strategien med å koble Munch til forskjellige samtidskunstnere.

Denne mønstringen skal jeg skrive om senere, her og nå er det Tracey Emins premierte konkurranseutkast «Mother», som skal belyses.
Nå har ikke jeg sett utkastet på nært hold, bare gjennom fotografier i pressen, som viser oss en skisseaktig kvinnefigur (trolig i gips), der det er vanskelig å identifisere noe spesifikt moderlig. Kvinnen sitter på knærne i en noe obskøn positur og holder hendene opp mot brystet. Ut fra skissen ser det også ut som kvinnen er naken, men hele figuren er nokså røft modellert så det er vanskelig å finne sikre holdepunkter for hva den uttrykker. Siden kvinnen visstnok også skal være gammel, rimer det jo heller ikke at hun vil holde et spebarn mot brystet. Det ville umiddelbart koble Emins moderskapstema til en kristen ikonografi, en symboltradisjon som ville være på kollisjonskurs med hennes til tider rabiate feministiske tankegang.

Sett ut fra en kunsthistorisk og kunstnerisk vinkling har da heller ikke moderen vært noen skapende inspirasjonskilde. Alle kunstartene har hatt sin muse, en gudinne, som helt fra antikken av har inspirert og veiledet kunstnerne til kreativ innsats. Kunsten har aldri vært en fødselsprosess og verket intet barn som man selger til høystbydende. I alle fall ikke om kunstneren er kvinne og moder. Å kalle denne skulpturen for «Mother», på bakgrunn av en nærmest forskrudd symbolikk, tyder bare på en hensikt, at den skal selges til høystbydende, i dette tilfelle til en ekspertjury som er like ufølsom og kvinnefiendtlig som kunstneren.

Når figurskissen er så formmessig uklar, dermed også helt i tåka hva angår ikonografiske betydninger, ville det vært interessant å få vite hva ekspertene i juryen har sett og forstått. Selv om utkastets tittel er «Mother», og slik legger skeive føringer i tolkningen, blir ikke den lite moderlige kvinnefiguren noe mer forbilledlig av den grunn. Når det gjelder kunstnerens forhold til mor og moderskap, så er hun jo nærmest beryktet for sitt negative forhold til fødsel og moderskap.

Her et par smakebiter:

«There are good artist that have children. Of course there are. They are called men».

«Having a child would be a substitute for my work».

Tracey Emins uttalelser om sitt negative forhold til moderskapet, har ikke gått upåaktet i engelske medier. Mange har tatt til motmæle, spesielt kvinnelige kunstnerkolleger med barn, som beskylder henne for å være et arrogant og ufølsomt kvinnemonster. Med dette i bakhodet så lurer man jo på hva slags innlevelse og omsorg for moderskapet Tracey Emin kan implementere i sin «Mother»-skulptur.

Hun ble voldtatt som 13-åring og i ungdommen utsatt for seksuelle overgrep. Det er en traurig skjebne å trekkes med, ikke så rart at man får oppheng i forhold til kjønn, fødsel og moderskap. Hun har da heller ingen egne barn.

I følge kunstneren skal ikke «Mother» betraktes ut fra et tradisjonelt moderskap, men sees på som et «symbol» for kunstnerisk moderskap. Skulpturen «Mother» er altså kunstens mor, derfor passer den ifølge Emin og juryen også perfekt foran et kunstmuseum, og spesielt det nye Munchmuseet. Det vil nok Lambda-arkitekten bli glad for. Med tanke på Tracy Emins ovenfor poengterte og negative forhold til moderskapet, er det vel heller tvilsomt om den 7 meter høye bronseskulpturen «Mother» vil skape glede og positive følelser hos publikum. For dette er ingen søt liten københavnsk havfrue, men en sjelelig kvestet morsfigur, som uansett hvordan den blir formgitt, er ladet med personlige traumer om kjønn og moderskap.