Denne norske marmorskulpturen av de tre kjente norrøne kvinne­skikkelsene Urd, Skuld og Verdande står i en park i storbyen Da Nang i Vietnam. Skulpturen er utført av billed­hogger Øyvin Storbækken fra Tolga. Som kunstner er Storbækken kjent blant kanskje flere i Vietnam enn hjemme i Norge. Foto: Einar Kr. Holtet.

Midt på gulvet i et utstillings­lokale står en unnselig figur. «Liten kvinne­torso» av Wilhelm Lehmbruck står der, i selveste Nasjonal­museet i Oslo, der den omgis av en nesten over­veldende mengde ekspressiv kunst i sterke farger.

Lehmbruck representerte på 1900-tallet den naturalistiske retningen i det som fikk betegnelsen realisme, en kunst­retning som for lengst er stuet bort i post­modernismens allehånde skapelser.

Kunsthistoriker Steinar Gjessing reiser i en artikkel i Aftenposten nylig spørsmål om hvorvidt Nasjonal­museet er tilfreds med utstillings­plassen for nyere billed­kunst. Han kunne samtidig godt ha spurt om hvordan museet akter å forholde seg til klassisk skulptur, en kunst­retning som i nesten alle dagens fora ser ut til å få en stemoderlig behandling.

Billedkunstnere som Per Palle Storm og Gustav Vigeland ville, om de hadde levd, ikke hatt noe som helst å stille opp mot de populære, kunstneriske utvekstene som har grodd frem i dag. Enkelte av dem kan for en stor del kun påkalle skogger­latter eller i høyden et par oppgitte skulder­trekk.

Det er nok å nevne «senge­skulpturen» av britiske Tracey Emin. Den skandaløse sengen med sitt oppbud av kunstnerens depressive tilhørig­heter, fra kondomer til vodka og sigarett­stumper, ble utstilt i Munch­museet i Oslo senhøstes 2021.

Emins bronseskulptur «The Mother» kom på plass ved Munch­museet året etter. I det minste står den der, som et konkret vitnes­byrd om at kunstnerens også har et forhold til det klassiske.

Nasjonalmuseet for sin del er i ferd med å tape anseelse som utstillings­plass, dog ut fra andre kriterier. Steinar Gjessing mener museet har for liten plass til å kunne tilby en adekvat presentasjon av billed­kunst fra nyere tid. Men merkverdig nok er det tabu å snakke om det, skriver kunst­historikeren.

«Som tidligere påpekt ga det gamle Nasjonal­galleriet en langt rikere og mer mange­fasettert frem­stilling av nyere norsk kunst enn det Nasjonal­museet i dag er i stand til», konstaterer Gjessing.

Han tilføyer: «Representasjonen av en lang rekke av våre fremste kunstnere er kraftig beskåret. En mengde kunstnere er henvist til magasinet. Viktige samlings­grupper og referanse­verk er blitt borte».

Gjessing konkluderer med at plass­problemene i dag er så store og prekære at de antagelig bare kan løses ved at Nasjonal­galleriets gamle bygning tas i bruk.

Det har han rett i.

Derfor må den tre år gamle mulighets­studien for Nasjonal­galleriet gjennomgås på nytt. Den har ikke tatt høyde for stort annet enn en vag og altfor omfattende «utvikling» av Nasjonal­galleriet. «En arena for samarbeid og forskning» åpner for «møte­plasser, ulike aktiviteter» og – generøst nok – utstillinger. Det er ikke rom for spesifikk satsing, og slett ikke for skulptur, som om den ikke var en del av billedkunsten.

Da Stortinget for nærmere 200 år siden vedtok å opprette et nasjonalt museum for billed­kunst i hoved­staden, var det ut fra et ønske om å etablere «en samling av eldre, forbilledlig kunst», slik Nasjonal­museet i dag omtaler vedtaket på sine nettsider.

Foto: Olaf Martin Peder Væring / Oslo Museum / cc by-sa 3.0.

I 1881 sto bygningen ferdig – i nyrenessanse­stil. Den var oppført for Kristiania Skulptur­museum. Det var opprinnelsen. Nasjonal­galleriet startet som leietakere i skulptur­museet – som siden ble midtpartiet i Nasjonal­galleriets bygning i Universitetsgata.

Skulpturene fikk etter hvert en mindre frem­tredende plass. Skulptur­museet ble innlemmet i 1903.

I dag er skulpturene tilnærmet glemt.

Den lille, forknytte kvinne­skikkelsen på sokkel i Nasjonal­museets utstillings­lokale ved Aker Brygge anno 2023 er et litt unnskyldende alibi for den historie­løse «utviklingen» i årene som kom, lenge etter Skulptur­museets tid i konge­riket Norge.

Min utfordring går til Trine Skei Grande, som for nær fem år siden tok initiativet til å få laget mulighets­planen for det ærverdige Nasjonal­galleriets fremtid. Se på mulighets­studien enda en gang – og ta initiativ til en ny, frisk vurdering!

Hadde hun som kultur­minister sett for seg en så historieløs og slående kunstnerisk stemoderlighet som den mulighets­planen del 1 og 2 har skissert?

 

Einar Kr. Holtet er forfatter og mangeårig journalist, blant annet i Aftenposten, der han sammen med Alf G. Andersen i 1981 skrev en reportasjeserie om norsk bistand i korrupte land som avisen endte med ikke å trykke (den ble offentliggjort med et slags mea culpa i 2013).

 

Kjøp Paul Grøtvedts bok!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.