Kultur

Anne-Karin Furunes er et relativt ukjent navn i norsk kunstliv. Selv om hun har deltatt på Høstutstillingen, er innkjøpt av Nasjonalmuseet, private institusjoner og ellers hatt offentlige oppdrag, har hun visstnok høyere status utenlands. Furunes er utdannet ved Kunst- akademiet i Oslo og arkitektstudiet ved NTNU. Ved siden av å være profesjonell kunstner er hun professor ved Kunstakademiet i Trondheim.

Eksempler på hennes kunstnerisk innsats kan man nå se i Galleri K, der hun mønstrer en rekke raster-lignende portretter av ukjente personer. Utgangspunktet er gamle arkiv- fotografier i sort/hvitt av kvinner som av ulike grunner har oppholdt seg i et psykiatrisk sykehus på den lille øya San Servolo i Veneziagolfen. Kunstnerens motiver er altså gitt på forhånd. Det er gamle portrettfotografier som hun har blåst opp i format og overført til lerret, for der etter å rastrere dem, ikke med punkter, men med utstansede hull.

Etter det jeg kan se, har hun neppe stanset ut hullene ett for ett med et hull-jern. Prosessen må ha vært datastyrt og programmert for å oppnå en så hårfin presisjon. Denne perforeringen av fotografiene blir nærmest å oppfatte som en negativ rastrering av portrettene. Det gir naturligvis en spesiell effekt, men jeg skjønner ikke helt poenget. For hva har denne perforeringsteknikken med de portretterte kvinnene å gjøre? Jeg kan ikke se at den tilfører kvinnene en ny mening. Snarer tvert imot.

Det er mulig at Anne-Kristin Furnes ønsker å fremheve disse kvinnenes triste tilværelse og livssituasjon, og vise feministisk solidaritet, men da er ikke denne kjønnsløse og livløse teknikken noe probat virkemiddel. Den legger seg som et digitalt slør over den enkelte kvinnes identitet og historiske skjebne. Teknikken tilslører mer enn den avdekker. For blikket blir umiddelbart hengende fast i alle de små og store hullene som først på avstand skaper en fotografisk realitet. Og vi blir heller ikke kvitt dem. Etter mitt skjønn innebærer denne perfekte perforeringsteknikken en abstrakt, for ikke å si konseptuell, omvei til de fotograferte kvinnene.

Fordi denne teknikken er så dominerende og flate-fokusert får vi ikke noen reell kontakt med de avfotograferte kvinnene. Deres ansikter forsvinner i en digitalisert formalisme som er mer forankret i konseptuelle strategier enn solidaritet med de svakeste og utstøtte i samfunnet. Det ligger allerede i teknikken, at man perforerer og dekonstruerer individualiteten for å gjenskape den i en hyperrasjonell billedstruktur.

Galleri K:
Anne-Karin Furunes, «Gestures» , (perforerte fotografier)
Varer fra 21/9 til 14/10, 2018