Sakset/Fra hofta

At gjerningspersonens skyld istedet pålegges samfunnet.

Og samfunnet lastes for å ha sviktet gjerningspersonen.

For å ikke ha gitt vedkommende den trøst, støtte og omsorg vedkommende burde fått, – mens offeret blir ignorert, er noe en ofte ser i etterkant av drapssaker og grove voldssaker.

Hvorfor er det slik? Kan noen svare meg på det!? spør en Facebook-venn.

Jeg mener jeg kan svare på det.

Det blir kanskje et litt langt svar, men jeg skal være så kort og grei som overhode mulig. Det er viktig at det blir svart på spørsmålet.

Omsorgen for gjerningspersonen blomstret opp og tok av i Norge på 70-tallet. Med fremveksten av marxismen og sosionomvesenet.

Tanken bak å vise omsorg for gjerningspersonen og legge skyld på Samfunnet, stammer fra marxistisk teologi.

Marxistene ser på verden som en mekanisme drevet frem av ulike grupper eller samfunnsklasser, som er i konflikt med hverandre.

I marxistisk teologi drives altså ikke verden fremover av enkeltindivider og deres prestasjoner, men av grupper.

Enkeltindivider er uvesentlige og har ikke ansvar for sitt eget liv eller egen situasjon, eller for Samfunnet som sådan.

(Det er derfor venstresiden er så sinte på Jordan Peterson* som tillegger mennesket ansvar, og så glade i islam som sier at mennesket er viljeløst underlagt gud og skjebnen.)

I marxismen er det altså ulike omstendigheter i Samfunnet og innenfor den gruppen en blir født inn i, som fører til at et person enten blir drapsmann eller lykkes med karrièren. Ikke menneskets egenskaper.

Omtrent som i hinduismens kastesystem, eller innen astrologien hvor stjernetegnene styrer.

Denne tankegangen – om at mennesket har begrensede muligheter, men istedet er et offer for sin rase, gruppe, for Samfunnet – har nedfelt seg overalt i samfunnet vårt.

Også blandt mennesker som ikke vet hvor tanken kommer fra, men tror at det er en universell almenmenneskelig tanke.

At det er Samfunnets skyld, og at ethvert menneske er et offer for uheldige – eller heldige – omstendigheter.

Grunnen til at det er så viktig – i f.eks. drapssaker – å bevise at det er Samfunnet og ikke gjerningspersonen som er den skyldige, er at en da kan utpeke Samfunnet som den skyldige.

Når Samfunnet er funnet skyldig, kan en dømme og straffe Samfunnet.

Og det er dit de vil.

Alle de gamle AKP’erne. Sosionomene, lærerne, akademikerne, journalistene, pleierne, hjelperne, filantropene, asyladvokatene, batikkjerringene og stortingspolitikerne.

De vil Samfunnet til livs. De vil se Samfunnet funnet skyldig, straffet og dømt.

De vil se Samfunnet dingle.

Derfor enhver gjerningsperson og drap velkomment.

Det er beviset på Samfunnets skyld.

Håper dette var et greit svar.

* * *

Foto: Jordan Peterson / Wikimedia Commons.

(*) Hvorfor er Jordan Peterson så slem?

Jordan Peterson er slem fordi han ødelegger alt.

Budskapet hans er i bunn og grunn at mennesket selv langt på vei er ansvarlig for sitt eget liv.

Om folk begynner å tro på dette, vil de begynne å ta ansvar for seg selv, og forlange at andre også gjør det.

Folk vil slutte å legge skylden på Samfunnet.

Og istedet forstå at de er en del av samfunnet og at de kan være med å forme, opprettholde og bygge samfunnet.

Når folk gjør dette, kan ikke lenger oppviglerne, aktivistene, radden, filantropene, biskopene, emosjonseliten sette folk opp mot Samfunnet.

De vil ikke lenger kunne fortelle folk at de er ofre og at de skal få «hjelp» i sin kamp mot Samfunnet.

Radden, NGO’erne, journalistene, batikkjerringene, lærerne og aktivistene blir nødt til å føre sin egen ensomme desperate kamp mot Samfunnet – uten en hær av frivillige ofre som skal gå på barrikadene for dem.

Hele prosjektet deres vil bli lagt over på dem selv. De vil bli nødt til å gjennomføre det, stå for det og ta ansvar for sitt prosjekt selv.

Uten tjenere å gjemme seg bak.

 
 

Støtt Document 😊

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok ̧«Svindlere, svermere og sjarlataner – den nye venstresidens tenkere» fra Document Forlag her!