Kommentar

Alexandria Ocasio-Gomez (28) uder pride-paraden gjennom Bronx, New York, 17 juni. Foto: David Delgado/Reuters/Scanpix

Sosialisme har aldri hatt noen sjanse i USA. Alle forsøk har vært dødfødt. Bernie Sanders representerte derfor noe nytt. Hadde ikke Clintons kontrollert partiledelsen og nominasjonen ville konkurransen vært jevnere.

Men etter at Hillary tapte har Demokratene gjennomgått en radikalisering. Hillary kunne ikke ta nederlaget og har fortsatt å skylde på den råtne delen av velgerne. Nå er det hun som har snakket om at valget var «rigget».

Hun hadde en forklaring klar: Russerne. Denne forklaringen lå klar lenge før valget. Allerede i juli 2016 begynte FBI en kontraetterretningsoperasjon mot Trump-kampanjen, med undercover informanter og overvåking.

Likevel har de ikke klart å legge frem håndfaste bevis. Det har fått mange til å konkludere med at det ikke finnes noen.

Parallelt med renkespillet mot Trump på høyt nivå, startet grasrotbevegelsen mot Trump. Bare et par dager etter innsettelsen fant den store kvinnemarsjen sted, med rosa vaginaluer. Allerede den gang ble det luftet tanker om å bruke vold mot Trump. Madonna sto på scnenen og sa hun lekte med tanken på å sprenge Det hvite hus.

Siden har Hollywood-stjerner, TV-kjendiser, standupkomikere, kunstnere og politikere flørtet med tanken om å bruke vold mot Trump. Visepresident Joseph Biden sa Trump var en slik fyr som han hadde tatt med bak gymsalen og jult opp i skoledagene. Som enkeltstående uttalelse er den ikke så grov, men lagt ved siden av alle de andre har den en kumulativ effekt: Trump er så «bad» at vold er legitimt.

Man går over fra ord til handling. Trump-administrasjonens null-toleranse mot illegal innvandring var katalysator. Det var ingen stor ting. Obama hadde gjort det samme. Men som med travel ban mot muslimske stater: Når Trump gjør det blir det så mørkt at man kan hente frem de verste adjektivene.

Hvis et gjerde automatisk fremkaller KZ-assosiasjoner og ordet «dusj» blir til gassing, gir man seg selv carte blanche til å «intervenere».

Det begynte med at leder av Department for Homeland Security, Kirstjen Nielsen, ble trakassert av aktivister på en mexicansk restaurant. Blant dem var en ansatt i justisdepartementet. Nielsen var på jobb. Men hun fikk også besøk hjemme. Pressetalskvinne Sarah Huckabee Sanders var ute for å hygge seg med familien, da eieren av Red Hen kom og ba dem forlate stedet. Eieren ga seg ikke med det: Hun fulgte etter den delen av selskapet som gikk over til et annset spisested og forsøkte også å få dem utestengt derfra. Det sier litt om hvor langt man er villig til å gå.

Personer i offentlig tjeneste skal få merke på kroppen at noen er uenig i deres embetsførsel. Men vedtak er ikke personlige, de er fattet av folk med et demokratisk mandat.

I virkeligheten er det selvtekt mobben går inn for.

Dette kom enda tydeligere frem da Maxine Waters (D-CA) ba velgerne om å forfølge Trump-ansatte over alt hvor de måtte ferdes: Ute i det offentlige, på supermarkedet, på kino, på skoler. Det var en oppfordring om å gjøre Trump-ansatte lovløse, inntil de kastet inn håndkleet og sa opp.

På 60-tallet drev studentaktivister med sit-ins og sit-downs, ikke-voldelige aksjonsformer for å fremme borgerrettigheter eller protestere mot Vietnam-krigen. Nå kopierer Demokratene de samme metodene, og gir inntrykk av at demokratiet er i fare.

Forskjellen er at Demokratene den gang var establishment-figurer som Hubert Humphrey. Ytterkanten var representert av en anti-krigspolitiker som McGovern, som tapte solid.

Men det var utenkelig at Demokratene den gang kunne brukt nazi-retorikk om republikanerne.

Den gang var det ytterliggående Students for a Democratic Society som sloss med politiet under Demokratenes konvent i Chicago.

Nå er det Demokrater innenfor som snakker som studentradikalerne den gang.

Det markerer en enorm forskyvning i det politiske landskapet.

Europeere hører bare Demokratenes versjon: At Trump representerer noe unikt i USAs politiske historie.

Trump som person er unik, mens program er et forsøk på å gjenvinne kontroll med egen skjebne og vise lojalitet til det amerikanske folk, det som var den opprinnelige ideen om Amerika: Lovlig innvandrere som ble patrioter.

Demokratene har erstattet dette med Obamas Amerika: Et kontinent uten grenser, for alle typer minoriteter, for en omskrivning av USAs historie, hvor dagens idealer har tilbakevirkende kraft. Det gjør at ordet hvit får negative konnotasjoner, hvis ikke de hvite er glade for at de snart blir i mindretall.

Parallellen til utviklingen i Vest-Europa er klar, men venstresiden i USA ligger langt foran Europa.

Det siste er at Demokratiske kandidater går inn for en oppløsning av grensepolitiet ICE. ICE med sine 20.000 ansatte opererer i hele USA. De utviser fremfor alt kriminelle illegale, og dem er det mange av. 5.000 bare i New York. De går etter menneskesmuglere og organiserte kriminelle.

Men fordi ICE håndhever null-toleranse-politikken er de nå blitt skyteskive for Demokratenes venstreside, og det er den som er «trending».

Et tegn på det var at Alexandria Ocasio-Cortez slo ut en av Demokratens favoritter, Jason Crowley, i 14. valgdistrikt i Queens, New York. Crowley har vunnet ti Kongressvalg og var påtenkt som en mulig Speaker i Representenes hus. Ocasio-Cortez er ung, vakker, smart og radikal. En millenial etter Obamas hjerte: En begavet som skal berede grunnen for en mer rettferdig verden. Derfor må hindringene ryddes av veien: Og de som blokkerer veien er ICE, grensepolitiet. Vekk med det!

Ocasio-Cortez’ seier var et signal til de andre Demokratene om å gå mot venstre. En av toppkandidatene, Kirsten Gillibrand, som tidligere har vært for grensekontroll, snudde og er nå for å legge ned ICE. Kamala Harris (D-CA) har kastet seg på. Det samme har senator Elizabeth Warren.

Et annet tegn i tiden er at Bernie Sanders nå får kritikk for ikke å følge med i timen. Han ønsker ikke å legge ned ICE, men reformere det. Det holder ikke for de fremadstormende venstreorienterte: Sarah Jones skriver i the New Republic, en gang et respektert liberalt magasin, at Sanders ikke tilhører venstresiden, men mainstream. Han går riktignok inn for å splitte opp bankene, men ikke industrien!

She goes on to list his apparent heresies, including his reluctance to call for the nationalization of industry:

It’s certainly true that Sanders is to the left of most Democrats. But contrary to how he’s often portrayed in the media, he is not a doctrinaire leftist. … Sanders is not a revolutionary. His views aren’t even entirely consistent with democratic socialism, the political tradition he claims. It’s one thing to call for breaking up the big banks, and quite another to call for the nationalization of private industries.

Det sier noe om hvor langt ut Demokratene er at nasjonalisering av industrien blir luftet som et realistisk mål.

Ocasio-Cortez tilhører sosialistpartiet, samtidig som hun stiller til Demokratiske primærvalg.

Republikanerne kan bare lenge seg bakover og følge Napoleons råd:

Never Interfere With an Enemy While He’s in the Process of Destroying Himself

Men det finnes en reell fare for at Demokratene kan komme til å ta Amerika med seg i dragsuget.

 

 

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!