Sakset/Fra hofta

Kenyas Uhure Kenyatta og Rwandas Paul Kagame på G7-møtet i Canada. Foto: Yves Herman / Reuters / Scanpix

Rwanda er et av de fattigste landene i Afrika. U-hjelp utgjør mellom 30 og 40 prosent av landets statsbudsjett, og den jevne rwandeser er blant dem som mottar flest u-hjelpskroner pr. capita i regionen. Landet er mottaker av milliarder i bistand hvert år, der Storbritannia alene bidrar med over 700 millioner. Norges bidrag til Rwanda er ca. 25 millioner av de ca 6,2 milliarder u-hjelpskroner som årlig går til Afrika. Landet ligger som nummer 159 av 188 på FNs utviklingsindeks, og er helt avhengig av utenlandsk nødhjelp for at nasjonen skal få endene til å møtes. Det er ganske enkelt lutfattig.

Men ikke desto mindre skal Rwanda nå sponse den engelske fotballklubben Arsenal med 350 millioner kroner over tre år. For dette får de en liten logo på spillernes venstre skulder – og håper i samme slengen å kunne lokke flere turister til landet for bl.a. å se på gorillaer.

Kritikken hagler nå mot avtalen som ble inngått mellom Arsenal og Rwandas turistråd 23. mai. Storbritannias nest største avis Daily Mail har gått til frontalangrep på avtalen, og skriver at Arsenal nå har fått en «skammens drakt». Det konservative parlamentsmedlemmet Andrew Bridgen beskriver avtalen «som et selvmål for utenlandsk bistand»:

This is absolutely astonishing. British taxpayers will be rightly shocked to learn that a country supported by huge handouts from the UK is in turn pumping millions into a fabulously rich football club in London. It’s ludicrous.

If this isn’t a perfect own goal for foreign aid, I don’t know what is. It serves to expose the complete idiocy this system is based on.

Tilsvarende reaksjoner over den oppsiktsvekkende sponsoravtalen, finner man også i Nederland. Joël Voordewind fra partiet ChristenUnie raser over at et land, der ca 60% av befolkningen lever på mindre enn 1,25 dollar pr dag (det som World Economic Forum definerer som ekstrem fattigdom), i det hele tatt kan tenke på å bli sponsor til en styrtrik, engelsk fotballklubb.

NRK forklarer litt om hvorfor:

At valget falt på Arsenal da Rwanda først skulle bruke millioner på markedsføring, er neppe helt tilfeldig. President Paul Kagame er en svoren fan av det han omtaler som «sitt elskede» Arsenal, og har hyppig delt sine synspunkter om London-klubben i sosiale medier.

Kagama har vært president i Rwaand nesten like lenge som Arsène Wenger har styrt Arsenal. Den tidligere hærsjefen gikk seirende ut av borgerkrigen og ble president i 2000. Nylig fikk han endret grunnloven slik at han kunne stille til valg for en tredje periode. Det valget vant han med 98,8 prosent av stemmene.

London-klubbens kommersielle direktør, Vinai Venkatesham, sier følgende om partnerskapet i en pressemelding:

– Dette er et spennende samarbeid hvor vi som klubb kan være med å støtte Rwandas ambisjon om å vokse som turistnasjon. Landet har gått gjennom store forandringer de seneste årene, og ved hjelp av Arsenals store fanbase vil vi kunne bevisstgjøre folk på Rwanda på en ny og dynamisk måte.

Sponsing på en «ny og dynamisk måte» blir det nok også for diktator Kagame og hans hoff når de ankommer London i en av Kagames privat-jet’er:

The astonishing deal will also give Rwanda’s despotic ruler Paul Kagame and his cronies the use of an exclusive hospitality box at the London club’s Emirates Stadium, piles of match-day tickets and access to star players for promotional work.

Hvermannsen er naturligvis taperne i dette grisete spillet:

But despite the vast amounts of cash being given by the UK and other countries, hospitals, schools, businesses and homes are without electricity much of the time. […]

Meanwhile, teachers in some parts of Rwanda have not been paid for five months.

At Arsenal tar i mot diktator-penger er ille nok. Deres røde fotballdrakt er herved blodrød. Men at alle land som år inn og år ut yter milliarder av u-hjelp – åpenbart uten tanke på å stille mottakerne til ansvar for pengebruken – fortsetter å gi og gi, er et paradoks så stort at det snart er vanskelig å forholde seg analytisk til det.