Sakset/Fra hofta

Lufthansa-maskinen «Landshut» ble benyttet til flyvningen LH 181 fra Mallorca til Frankfurt, som ble kapret av palestinske terrorister den 13. oktober 1977. Foto: Ken Fielding / Wikimedia Commons.

 

Souhaila Andrawes (f. 1953 i Beirut) er et tidligere medlem av den marxistiske Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP). Hun er den eneste overlevende flykapreren fra terrorgruppen «Martyr Halimeh», som stod bak kapringen av Lufthansa-flyet «Landshut» i 1977. Kaprerne krevde løslatelse av bl.a. elleve medlemmer av terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF) fra vesttysk fengsel.

Souhaila Andrawes skal ifølge andrepiloten på «Landshut», Jürgen Vietor, ha vært den verste av terroristene. Kapringen varte i fem grufulle døgn, og Andrawes utmerket seg som spesielt brutal: Hun slo gislene (turister på vei fra Mallorca til Tyskland), bandt dem ekstremt stramt og helte alkohol over dem «så de kunne brenne bedre».

Etter at kaprerne hadde likvidert kapteinen Jürgen Schumann, ble flyet stormet i Mogadishu den 18. oktober 1977 av den vesttyske antiterrorstyrken GSG9.

Andrawes ble av en spesialdomstol i Somalia dømt til 20 års fengsel, men det tok ikke mer enn knapt to år før hun ble benådet og utvist. Hun dukket opp i Norge i 1991, og hun og hennes libanesiske ektemann Ahmad Abu Matar fikk tidlig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Matar fremholdt at han fryktet forfølgelse fordi han bekjempet terrorisme.

I 1994 ble hun sporet opp av tysk politi, utlevert Tyskland og i november 1996 ble hun dømt til ti års fengsel for flykapring, frihetsberøvelse, utpressing, medvirkning til overlagt drap på flykapteinen og drapsforsøk på de tyske spesialstyrkene som stormet flyet. I tillegg ble hun også dømt til seks måneders fengsel for å ha nektet å vitne mot tyskeren Monika Haas som senere ble dømt til fem års fengsel for å ha skaffet flykaprerne våpen.

Norske myndigheter gav tidlig signaler om at Andrawes kunne sone dommen på ti år i Norge, etter at hun hadde sonet ferdig tilleggsdommen på seks måneder. Etter endt soningen av seksmåneders-dommen, ble hun imidlertid ikke løslatt og innledet i mai 1997 en sultestreik i protest. Bare et par uker etter tok stortingsrepresentant Erling Folkvord (RV, nå Rødt) opp hennes situasjon overfor daværende justisminister Gerd-Liv Valla, som svarte at hun ville prioritere behandlingen av en overføringssøknad straks den innkom fra tysk side. Valla sa at departementet ikke ville motsette seg en slik overføring. Andrawes ble overført til Bredtvedt kvinnefengsel i juli 1997, og ble løslatt fra fengselet i 1999 etter halv soning.

Nå har den selvutnevnte «aktivisten» Erling Folkvord igjen engasjert seg for å bistå terrorsympatisører – som jobber 180 grader mot vestlige og norske verdier som den selvsamme Folkvord og hans medsammensvorne nyter godt av – med å komme til Norge (og med stor sannsynlighet en tilværelse som NAVer). Norge må hjelpe IS-medløperen Aisha Shezadi, mener Rødt-politikeren.

– Inntrykket jeg satt igjen med, var at hun har hatt flotte, komfortable dager i gode hus mens hun var hos IS. Hun beskrev en tilværelse som fornøyd og veltilpasset husmor, uten mangel på verken mat eller penger, sier Folkvord.

– Hun ytret ikke ett kritisk ord om noen av de forbrytelsene som IS har begått, og som IS fremdeles begår.

– Framsto hun som angrende på noe vis?

– Hun framsto for meg som en entusiastisk støttespiller for IS.

Både Folkvord og Andresen mener likevel at Norge må bistå Shezadi.

– Leiren er ikke et blivende sted for noen, og myndighetene i Nord-Syria ønsker heller ikke å beholde utenlandske statsborgere der. Her må Norge ta ansvar, fastslår Folkvord.

Det er flere forhold som tydelig trer frem her:

For det første er det knapt grenser for omsorg og forståelse deler av norsk venstreside har for reinspikka terrorister, selv der rettskraftig dom fra en vestlig stat foreligger. Andrawes’ sak ble i 1997 håndtert av justisminister Gerd-Liv Valla som «aldri har angret at hun var med i Kommunistisk Universitetslag». Det må være legitimt å spørre hvor Folkvord og hans likes lojalitet ligger: i Norge eller i en utopi-stat?

De som på 1990-tallet tok til motmæle mot både overføringen til norsk fengsel og tidlig løslatelse, omfattet blant andre politikere som Carl I. Hagen og Høyres Jan Petersen. Petersen fremholdt at «ved slik alvorlig kriminalitet må straffen fullbyrdes». Høres det virkelig så urimelig ut?

For det andre er terskelen for å gi terrorister og IS-sympatisører gratis PR forbløffende lav. Andrawes har blant annet sittet i redaksjonen for det marxistiske tidsskriftet Materialisten, og i slutten av 2004 dukket hun opp i fjernsynsprogrammet «Redaksjon EN» på NRK. Der kommenterte hun blant annet Yasir Arafats død og spørsmålet om Arafat var terrorist.

Den niqab-kledte Shezadi har på lignende vis fått sine 15 minutter og vel så det: I 2011 ga Aschehoug ut boken «Utilslørt – Muslimske RÅtekster», hvor Shezadi bidro med teksten «Du, jeg og niqab».

I forlengelsen av denne utgivelsen reiste hun høsten 2011 rundt for å snakke med skoleklasser om sitt noe spesielle livssyn. Foredragene var sponset av Foreningen Les og Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforening. «Les» er en statsfinansiert forening. Du og jeg betaler for å fremme islamisme og kvinneundertrykking.

For det tredje har offentligheten fått dyttet ned i halsen at både Andrawes og Shezadi er «norske». De er ikke det, selv om Palestina-terroristen gjerne ble omtalt som «norsk-palestiner», mens IS-medløperen simpelthen sies å være «norsk».

For det fjerde, og kanskje viktigst av alt: Hvem er det egentlig man bør å stå opp for? Er det godt voksne ekstremister som sutrer og vil «hjem» til norske skattebetaleres NAV-kroner? Eller er alle de sakesløse – barn, unge, undertrykte kvinner – som daglig blir ofret på ekstremistenes alter?

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.