Gjesteskribent

Begravelsen av Ahmed Arafah, 25, i Gaza 4 april 2018. Foto: Mohammed Salem/Reuters/Scanpix

Hvordan forstå de grufulle scenene som utspiller seg ved grensen mellom Gaza og Israel?

Samir Kassir – den sekulære, libanesiske journalisten som ble drept av en bilbombe i 1995 – formulerte begrepet «totemisering av motstandskampen» i den berømte, essayistiske boka Den arabiske verdens ulykke (utgitt i 2004, på norsk i 2008), og med det mente han en dyrking av motstandskampen i seg selv, uansett den politiske situasjonen, uansett hva som kan oppnås.

Om palestinerne spesielt skrev Kassir at «det palestinske folk til slutt blir ansett for å være et folk av profesjonelle revolusjonære med et mot som virker som trøst og, ved en katharsiseffekt, gir god samvittighet til dem som betrakter det hele på god avstand og applauderer foran tv-skjermen.»

I dag kommer applausen vel så gjerne fra Europa som fra arabiske naboland som har mer enn nok problemer på hjemmebane.

Videre hevdet Kassir i det berømte essayet at «den arabiske motstandsideologien klarer ikke å forestille seg en heroisme gjennomført i det daglige» – det betyr, slik jeg tolker det: den er ikke statsbyggende, den er ikke egnet til å bygge sivilsamfunn, stein for stein; den søker det storslagne og absolutte, ja, kanskje det etter hvert er rett å si at den søker det hinsidige. Det politiske målet faller sammen med den religiøse lengsel: å komme til paradis.

Scenene som nå utspiller seg ved grensen mellom Gaza og Israel er da å ligne med deprimerte, suicidale sjåfører som med vilje frontkolliderer med store lastebiler. Det er fatalistisk, håpløst, en totemisering av motstandskampen.

Den eskatologiske og religiøse oppblomstring blant palestinerne har vært sterk etter at Kassir skrev sitt langessay i 2004. Men han var alt da klar over at den radikale islamismen vokser: «Det må sies at ikke alle arabere fortviler over avmakten. Det finnes en aktiv og tilsynelatende voksende fraksjon som betrakter avgrunnen som en unevnelig kilde til jubel og legitimering av en apokalyptisk, eller i beste fall samsonsk, voldsbruk. Det er ingen angst å spore blant tilhengerne av den radikale islamismen. (…) av offeret kreves det ikke noe annet enn å leve opp til offerrollen og derigjennom vinne innpass i paradiset.»

Den religiøse tilbøyeligheten blant araberne (og Kassir nevner at samme offervilje finnes blant iranerne etter Khomeini-revolusjonen og den blodige krigen med Irak) ender opp i en «dødskultur» og blir dermed en viktig forklaring av den arabiske verdens ulykke, slik Kassir så det.

Golda Meir skal ha sagt: ”Araberne vil slutte å slåss når de elsker sine barn mer enn de hater jøder.” Dette må kvalifiseres, for araberne elsker jo sine barn, de vil at de skal komme til Paradis. Det er forakten for det dennesidige som er elefanten i rommet. Alt rettes mot det hinsidige. Døden er det egentlige livet. Dyrkelsen av motstandskampen som en billett til Paradis gjør palestinerne til det motsatte av en partner for en pragmatisk, forhandlet fred, og det fører til at de grovt forsømmer eget samfunn, egen statsbygging, ansvar for egen framtid.

Når Paradiset blir det politiske, familiære og personlige målet, ligger i stedet et tilsiktet og dramatisert blodbad rundt neste sving. Gaza under Hamas er on a suicide mission.

Den himmelvendte, profesjonell revolusjonære som entrer danselokalet uten annet håp enn ærefull ”martyrdød” har intet annet å by opp til enn dødsdans.

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.