Kommentar


Mona Levin. Foto: Nina Aldin Thune / Wikimedia Commons.

 

Hva gjør den som har fått den krevende og livsviktige oppgaven det er å oppdra unge mennesker i dag, når de institusjonene som burde være ens allierte, ikke er med på å dra lasset, men snarere forsøker å hale det i motsatt retning?

Spørsmålet melder seg med iskald klarhet etter å ha lest et vitnesbyrd av Mona Levin i Norge IDAG onsdag.

Denne journalisten og forfatteren – som såvidt unnslapp jødeforfølgelsen i Norge i 1942, da hun tre år gammel ble smuglet til Sverige sammen med familien – har i de senere årene markert seg som en motstemme til den nye antisemittismen i Norge. I en årrekke har hun holdt foredrag om de norske jødenes historie.

Men ikke i norske skoler. Der nekter de å ta imot henne.

– Jeg har bare blitt invitert til et par kristne skoler. Men jeg får aldri holde foredrag ved andre skoler. En gang var jeg invitert, men da de hørte hva jeg skulle snakke om, takket de nei. De sa at temaet var for kontroversielt. Jeg spurte: «Mener du det er for kontroversielt å være jøde?» De svarte «ja».

Hvordan kunne Norge synke så dypt at en representant for skolevesenet forteller noen at deres egen eksistens er «kontroversiell»? Og hvordan kan et anstendig og oppegående menneske i dagens Europa mene spesielt at det er «kontroversielt» å være jøde? Da har man i praksis internalisert verdisettet til islamister, og for den del nazister.

En slik person kan utmerket godt være dine egne barns lærer.

Levin har en ukuelig vital innstilling til denne oppdragelsesmessige katastrofesituasjonen, og bringer tankene hen på Det gamle testamentes tallrike oppfordringer til å gi etterkommerne en solid åndelig ballast:

– Når skolene ikke vil lære de unge om de norske jødene, er det vi i besteforeldre-generasjonen som må fortelle barna hva som skjer når noen blir sett på som mindre verdt. Det skal ikke være hudfarge, rase, kultur eller hva du tror på som skal avgjøre menneskeverdet, sier Mona Levin.

Hun konstaterer at Norge lider av langt fremskredent kollektivt hukommelsestap:

– De norske jødenes historie er en viktig del av Norges historie. I 20 år har jeg reist rundt og holdt foredrag om norske jøders hverdagsliv og historie. Det skremmer meg at mange nordmenn hevder at dette har de aldri hørt om. Og skolene er ikke interesserte i at jeg skal komme og fortelle det, sa Mona Levin da hun holdt foredrag hos MIFF Ringerike nylig.

Levin merker antisemittismen hos nye innbyggere i Norge:

Prosenten av nordmenn som er kritisk til jødene har sunket, men den har samtidig økt i den muslimske del av befolkning i Norge. Mange muslimer sier at de ikke ønsker å ha en jøde som nabo.

I Frankrike har et nylig protestskrift mot den nye antisemittismen som ikke går av veien for å holde islam ansvarlig, blitt undertegnet av tidligere statsministre, en tidligere president og en rekke fremstående personer i ånds- og samfunnsliv. I Norge ville flere av de tilsvarende personene være en del av problemet.

Resultatet er nedslående:

– Mange av jødene i Oslo våger ikke å være jøder. De våger ikke å stå på noen liste. For det var det som skjedde da nazistene inntok Norge og Gestapo fikk tak i en slik liste i 1942.

– Jeg vet at det er flere jøder i Oslo som har reist, for de våger ikke å la barna sine vokse opp her. 80 til 85 prosent av de jødiske barna forteller at de blir mobbet på skolen. I dag er «jøde» og «israelvenn» ofte brukt som skjellsord, sier Levin.

Når jøder i Europa drar for godt til Israel eller USA, er det også – eller kanskje fremfor alt – europeernes tap. Ikke bare fordi det er en moralsk svikt, idet kontinentet er lysår unna å ta ansvar for sin historiske gjeld til jødene, men også en intellektuell svikt: Europas røtter er ikke bare gresk filosofi, romersk sivilisasjon, kristendom og opplysningstid; røttene er også jødiske, noe Europa som kristenhetens kontinent ikke kan unngå å være.

Dette var ikke så vanskelig å forstå på den tiden skolen i Norge hadde en del av ansvaret for den kristne oppdragelsen. Generasjoner av tidligere nordmenn har i formative år lest og tegnet seg gjennom 1. og 2. Mosebok i faget som ganske enkelt het Kristendom. Det å stifte bekjentskap med det jødiske folkets historie, ble en slags nøkkel til forståelsen av nasjoners grunnleggelse.

I dag er denne formen for undervisning å anse som et menneskerettsbrudd, og nasjonsfellesskapet en farlig styggedom. Orienteringspunktene og det intellektuelle nøkkelknippet er kastet på dynga.

Så hvordan skal foreldre i dag gjøre dugelige borgere av sine håpefulle uten drahjelp fra nasjonsfellesskapet, kirken eller skolen? I mange tilfeller fungerer heller ikke familiene lenger.

I Morgenbladet forrige helg hadde Grete Brochmann en himmelropende virkelighetsfjern teori om at kulturen stadig overføres i et Norge som er omtrent som før. Som ett eksempel nevnte hun arbeidslivet, kanskje uten å tenke over noe hun egentlig vet godt, nemlig at hærskarer av mennesker ikke er med i det. Men hvor oppdragende er det egentlig å tilhøre den voksende delen av arbeidslivet, og da fremfor alt det offentlige, hvor det å lyve om egen utilstrekkelighet eller tingenes tilstand hører til hverdagens orden?

Det krever heroisk innsats å oppdra de unge til å bli rakryggede individer i dag. Skolen gjør den bare unntaksvis. De som er riktig heldige, har bestemødre laget av samme stoff som Mona Levin.

Men med unntak av lysende enkeltindivider ligger Norge i åndelig mørke.

 

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.