Kommentar

Når jeg forteller noen at Terje Brofos er død, så aner de ikke hvem jeg sikter til. Hva med Pushwagner da, kjenner dere han? Ja, det vet alle hvem er, men at hans borgerlige navn var Terje Brofos, ante de ikke noe om. Ikke så rart kanskje, for kunstneren Terje Brofos var i mange år relativt ukjent som billedkunstner. Det var først på 80- 90-tallet han ble mer synlig i kunstlivet, men selve gjennombruddet kom på 2000-tallet.

Jeg ante heller ikke hvem Terje Brofos var da jeg første gang møtte ham i kantinen på Kunst- og håndverkskolen. Det var mitt andre år i denne kunstutdanningen, og Brofoss, som da gikk på Kunstakademiet og av den grunn var ganske nedlatende, betraktet meg som en vestkantsnobb. Jeg gikk alltid i tweedjakke, skjorte og slips, noe jeg fortsatte med på Kunstakademiet til medstudentenes permanente irritasjon. Nok om det. Da jeg hadde fått meg en hybel på Nesodden oppdaget jeg at også Brofos bodde der ute. Naturlig nok kom vi prat og vi fikk god kontakt. Så en dag flyttet jeg inn til byen og han forsvant ut av synsfeltet.
Da jeg støtte på ham engang på 90-tallet husket han hverken meg eller tiden på Nesodden. Mannen var da også blitt en helt annen, mange års bruk av dop og alkohol hadde nok tæret på hjernecellene, men den kunstneriske gnisten var tydeligvis fortsatt potent. Hariton Pushwagner, som han nå kalte seg, passet godt til imaget av en hippiekunstner i forfall og fattigdom som gjenoppsto til beundring og berømmelse.

Pushwagners kunstneriske prosjekt var en blanding av popkunst og samfunnskritikk utformet i en tegneserieliknende figurasjon. 70-tallets politiske engasjement og hippiekultur hadde tydeligvis overlevd de massive inntakene av dop og promiller, trolig også forsterket den psykedliske fargeprakten som preget hans grafiske trykk. Pushwagners fremtidsvisjoner av et mekanisert og umenneskelig samfunn er selvsagt satiriske statements, men de er også så fargeglade og klisjeaktige, for ikke å si humoristiske, at de blir stilige og stuerene i alle hjem.

Alle liker Pushwagners bilder og alle vil kjøpe dem. Og salget har gått strykende. Bare på en uke solgte Galleri Fineart på Tjuvholmen for 15 millioner. Pushwagner kunne nå vasse i penger, en utrolig opptur for en kunstner som bare for få år siden var en tannløs uteligger. Knapt en dag etter hans død spekuleres det nå om prisene på hans kunst vil falle eller stige. Kunstneren er ennå ikke begravet og gribbene frykter for sine investeringer. Jeg er redd for å dø, sa Terje Brofos kort tid før han gikk bort. Må han få hvile i fred.

 

 

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!