Kommentar

Robert Mapplethorpe: Brian Ridley & Lyle Heeter (1979) fra Stein Erik Hagens utstilling på Aros i Aarhus.

I begynnelsen av april fikk Historiska museet i Stockholm ny sjef. Katherine Hauptman, som sjefen nå heter, er faglig skolert til fingerspissene, hun har ikke bare en doktorgrad i arkeologi, men er også en dreven utstillingskurator og administrator. Hauptman har ledet en rekke utvalg og deltatt i en rekke statlige utredninger og regjeringsoppdrag, men hennes fremste tillitsverv utenom de nasjonale, var nok som ordfører for det svenske ICOM (International Council of Museums).

Med så solid arkeologisk kompetanse og museumshistorisk innsikt tyder det på at Historiska museet har fått en kvalifisert sjef som kan ta hånd om Sveriges kulturhistoriske objekter og tradisjoner. Men tidsånden i nabolandet er ikke lenger som den var. Nå har politikerne, kultureliten og mediene fått mangfold og identitet på hjernen. Et venstreradikalt og multikulturelt virus har gradvis erobret og fjernet den tradisjonelle og nasjonale statstenkningen som forutsatte et ensartet bilde av det svenske samfunnet.

I alle år har innbyggerne trodd at Sverige var et homogent samfunn basert på likeverd og demokrati. Men slik er det faktisk ikke lenger, i alle fall ikke hos de som har hegemonisk makt. Fra det hold forfektes det at Sverige ikke er et homogent samfunn, eller ikke bør være det. For det svenske samfunnet består i dag av et mangfold av ulike grupper med høyst forskjellig kulturell identitet. Alle disse gruppene må derfor tilgodesees med politisk innflytelse og høyere kulturell status. Det handler nemlig om demokrati for alle, ikke bare den hvite, svenske befolkningen.

Fra statlig hold kreves det nå at byråkrater og fagfolk i etater og institusjoner, i medier og universiteter, tar grep for å endre folkets forestillinger om det svenske, homogene samfunnet. Slagordet for dette initiativet kalles «störa homogeniteten». Hensikten her er å fjerne forestillingen om et ensartet samfunn og en enhetlig nasjon. Nå skal alle utestengte grupper og minoriteter innlemmes og synliggjøres i det svenske samfunnet, målet er en heterogen nasjon preget av mangfold, frihet og likeverd på alle sosiale og faglige nivåer. Derfor må alle nå bidra til å «störa homogeniteten».

Når det utnevnes ny sjef for det Historiske museet i Stockholm, er selvsagt valget av fagperson ingen tilfeldighet. Katherine Hauptman er da heller ikke håndplukket bare for sin uomtvistelige fagkompetanse, hun har også de rette meningene. Sikkert av den grunn ble hun prosjektleder i JAMUS (Statens historiska museers regeringsuppdrag för jämställd representation i museisektoren), som i 2014 presenterte prosjektets sluttpublikasjon «Genusförbart», i hvilken Hauptman er medforfatter.

Et viktig tema i denne publikasjon handler om gjennomføringen av «mångfaldsarbetet kring genus og HBTQ-frågor». Det er nemlig ikke alle museumsansatte som synes dette ideologiske kravet fra Kulturdepartementet er særlig appetittvekkende, spesielt fordi det innebærer en politisk overstyring av de museumsfaglige oppgavene. På det punkt har departementet møtt motstand, for noen av de ansatte lukter jo her at den svenske historien og kulturhistorien skal nedbygges og tilpasses dagens politiske krav.

I boken «Att störa homogeniteten» (2013), der Katherine Hauptman også er medforfatter, settes det fokus på muligheten for å endre den sementerte homogeniteten i kultur- og kulturarvsektoren. Det ideologiske presset fra høyere politisk hold går som en rød tråd gjennom publikasjonen. Da den nye sjefen for Historiska museet i et intervju med Unesco i fjor hevder: «att museer alltid har varit politiska och alltid kommer at vara det.», så skjønner vi hvor det bærer med den svenske kulturarven.

Med Katherine Hauptman som ny leder for det viktigste, historiske museet i Sverige vil landet og dets innbyggere etter hvert få en annen selvforståelse og identitet enn den de har vært vant med. Men den har ikke vokst opp nedenfra, gjennom historiske erfaringer og velkjente kulturelle tradisjoner. Den kulturhistoriske forvandlingen som nå er på gang er et rent politisk prosjekt og ikke en faglig historisk korreksjon. Men hva skal de gjøre når den svenske homogeniteten har forsvunnet? Det kan ikke Marx svare på, men en Stalin ville nok fylle tomrommet.