Sakset/Fra hofta

Foto: hf

Stilleavdelingen i et av Sør-Norges flotteste badeanlegg er plutselig ikke så stille lenger idet fire unge menn fra Afrika sør for Sahara dukker opp i omgivelser hvor ro og litt lavmælt samtale hersker i utgangspunktet.

Seks lokale, herunder en kulturelt assimilert person fra det afrikanske kontinent i passiar med to «blendahvite», og to østeuropeere befinner seg i det varme vannet. De ligger i ro, tar noen forsiktige svømmetak, eller gjør enkle gymnastiske øvelser. Gjør som seg hør og bør lite av seg.

De nyankomne unge mennene er i perlehumør. De ler og roper til hverandre, fra tid til annen plasker de rundt i bassenget. Det er tre av dem som bader. Den fjerde ser ikke ut til å ha vært i det våte element, kanskje fordi han bærer et lite barn. De tre andre erter ham litt ved å forsøke å sprute på ham. Det er vanskelig ikke å få assosiasjoner til tenåringer.

Skiltet ved inngangen til avdelingen forkynner på norsk og engelsk at her skal det herske ro. De fire ser i varierende grad ut til å ha kunnskaper i begge språk. Men kanskje ikke om de små signalene som brydde nordmenn sender om at de ikke er så glade for å bli forstyrret.

Ingen ser ut til å ha lyst til å konfrontere de fire energiske med bruddet på ordensregelen. Hvem er de, egentlig? De er i alle fall topptrente og muskuløse alle sammen.

En av anleggets vakter, en ung kvinne, kommer forbi. Hun registrerer naturligvis desibelnivået. Mannen som ikke bader, er i ferd med å underholde barnet han har på armen. Idet vakten nærmer seg, peker han på henne for barnet som for å si: Se hvem som kommer der! Han vinker og ler hjertelig avvæpnende til henne.

Vakten går en liten runde, men tar ikke affære. Også østeuropeerne har oppjustert lydnivået. Gruppen på tre lokale samtaler lavmælt som før. De er i motsatt ende av bassenget, og forsøker å late som om det forstyrrende elementet ikke er der. De tre lokale som er der alene, er tause som før. Den ene går snart sin vei. Hele hans vesen bærer bud om en ressurssterk person. Kanskje han hadde ønsket å besøke luksusavdelingen i anlegget, men den er opptatt av et privat selskap. Den andre forsøker å undertrykke sin irritasjon.

En liten stund senere kommer en tenåringsgutt fra Afrika sør for Sahara for å slutte seg til gruppen, men avdelingen er kun for voksne og spedbarn. Det er lett å tenke seg at lokale tenåringer legger merke til dette. Gjelder regelen bare for dem? Det er ikke så mange av disse i anlegget. Det er mindre besøkt enn vanlig, kanskje fordi mange har reist på påskeferie. De som er igjen, tilhører kanskje litt mindre bemidlede familier hvor man snakker rett fra levra?

Vakten, som har kommunikasjonsutstyr med mikrofon og øreplugg, kommer tilbake. Hun henvender seg til en av de tre i vannet på norsk, og forkynner at dette er en stilleavdeling hvor ungdommer ikke har adgang. Regelen er naturligvis blitt til i en norsk virkelighet, hvor voksne ikke har for vane å oppføre seg som tenåringer. Med utstudert langsomme bevegelser bruker tenåringen to minutter på å forlate avdelingen.

Men lydnivået hos de andre fortsetter omtrent som før. De fire konfronteres ikke noe mer på det punktet.

Hvor lett er det egentlig for en enkelt ung kvinne å disiplinere en flokk av menn? Hele styrkeforholdet tilsier at de glatt kan ignorere henne hvis de vil. Er vakten rede til å kalle inn forsterkninger hvis de blir ubehagelige? Ville forsterkningene ha noen sjanser hvis det kom til håndgemeng? Neppe. Ville politiet ha to–tre patruljer å avse hvis det hadde kommet til gjensidig eskalering mellom vaktene og de fire på grunn av et regelbrudd som ikke er kriminelt? Neppe. Det klokeste er å rette en mild formaning, og la det bli med det.

Den lille episoden er et eksempel på hvordan en afrikansk kultur gjør seg påtrengende gjeldende i en norsk. Livsgleden og vennskapet de manifesterer, er isolert sett forholdsvis harmløse greier. Like uproblematisk er ikke holdningen de spontant fremviser, som det er lett å tenke seg kan få mer ubehagelige konsekvenser: Vi lever etter våre egne regler. Her ble det som i utgangspunktet var et mikrofellesskap regulert av mer eller mindre taus nordeuropeisk samforståelse, til noe helt annet. Nordmennene var med ett ikke hjemme lenger.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!