Sakset/Fra hofta

Aftenpostens artikler om anywheres og somewheres setter ikke skapet på plass.

Den britiske journalisten og forfatteren David Goodhart har i sin bok; The road to somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics introdusert begrepsparet somewheres og anywheres som et middel for å forstå grunnleggende verdimotsetninger i befolkningen. Aftenposten har omtalt boken i flere artikler den siste uken, og i en kronikk i Aftenposten i dag peker kulturredaktør Sarah Sørheim på at det hele dreier seg om en verdikamp; mellom de høyt utdannede, urbane og mobile – de såkalte anywheres, og de lavt utdannede med lav sosial og økonomisk mobilitet – de såkalte somewheres. Goodhart anslår at ca. halvparten av britene tilhører den sistnevnte gruppen, mens ca. en fjerdedel tilhører den førstnevnte gruppen. Gruppeinndelingen er ikke dekkende for alle, ifølge Goodhart, men den kan hjelpe oss å forstå den dype politiske splittelsen som preger vestlig kultur og politikk for tiden.

Goodhart mener at elitens manglende forståelse for andre gruppers meninger og posisjoner har ført de såkalte somewheres i armene på populistiske politikere og vedtak på høyresiden, som Trump, Brexit – og Listhaug i Norge, sistnevnte føyd til av Sørheim.

Anywheres står selvsagt for alt det gode og de positivt ladete verdiene; de ser på innvandring som muligheter til kulturell utveksling, karrieremuligheter og nye impulser – en somewhere vil mer oppleve at innvandring legger press på jobber og lønninger og bekymring for verdier og tradisjoner som skal forsvinne. Anywheres står for demokrati, mangfold, en progressiv, liberal og kunnskapsbasert livsanskuelse – verdier vi har grunn til å være stolte av, som Sørheim skriver. Ingen kan vel være uenig i det siste.

Sørheim er trygg i sin egen anywhere-tilværelse, som hun hevder ‘de aller fleste redaktører og kommentatorer i hovedstadspressen’ tilhører. Hun kopler teoriene til Goodhart mot Listhaugs uttalelser over tid og avgangen til den tidligere statsråden i går. ‘Det skal mye empati og nysgjerrighet for de som har tilbragt hele sitt liv som en anywhere å faktisk forstå hvordan landet vårt ser ut for en somewhere’. Men ifølge Sørheim har anywheres fra nå av ikke noe valg, om de ikke ønsker at ytterligere tillit til Regjeringen og de styrende skal forsvinne – ‘anywheres må leve ut litt av den toleransen og mangfoldet mange av oss ellers er opptatt av å framheve verdien av’, skriver hun.

Sørheim har naturligvis rett i at de som sitter trygt plassert i sine maktposisjoner, om det er på Stortinget, i Regjeringen eller i pressen, må løfte blikket og utvise både mer empati og nysgjerrighet – oppriktig sådan. Det sitter nok relativt langt inne for flere, dessverre. Årsaken er selvsagt ikke kun at de ikke forstår den gemene hop, men at de selv lever delvis på en livsløgn. De er jo verken særlig progressive, kunnskapsbaserte eller opptatt av mangfold – og fasaden må for all del ikke sprekke.

‘Sistemann lukker døra’.

Det var ikke familiene Godal og Gerhardsen som dro sist fra det mangfoldige Groruddalen, tvert imot. Det mangfoldet de senere har priset så høyt – på god avstand. Fortsatt bor det mange med norsk bakgrunn i Groruddalen, flere har røtter generasjoner tilbake – som Halvor Foslis bok: ‘Fremmed i eget land’ fortalte om. Mange har heller forlatt dalen sin enn å snakke høyt om en økende fremmedfølelse og utfordringer i nærmiljøet. Det har vært for belastende.

Makt- og kultureliten har stort sett aldri vurdert de innvandrertette områdene som aktuelle, særlig ikke når barna nærmer seg skolealder. Likevel har de et syn på seg selv som ‘opptatt av mangfold og kulturutveksling’. Det siste skjer nok stort sett på ferie i Thailand og på Bali. Kunnskapen om f eks framvekst av islamisme, klansamfunn og organisert kriminalitet i deler av Oslo virker å være rimelig lav – og interessen for å grave i problemstillingene hos Sørheims anywhere kolleger i hovedstadspressen er heller ikke påtakelig.

Det norske samfunnet er temmelig ulikt det britiske, ikke minst når det gjelder historiske klasseforskjeller. Men overalt i den vestlige verden har hoveddelen av eliten trukket seg godt tilbake fra sitt eget store prosjekt; det mulikulturelle. Slik er det også i Norge. Det som trengs er ikke ovenfra og ned ’empatisk’ lytting, men en redelig, kunnskapsbasert debatt og en erkjennelse av fakta. Det er først og fremst her verdikampen står. Det kan virke som vi fortsatt har et stykke å gå der.

 

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!