Kommentar

Sylvi Listhaug anklaget Arbeiderpartiet for å sette terroristers rettigheter foran nasjonens sikkerhet, og som jeg ikke trenger å repetere; reaksjonene fra en samlet opposisjon har vært så kraftige at man kunne tro at de alltid har gjort det de kunne for å beskytte oss.

Men har de det? Det er underlig hvor kort den politiske hukommelsen synes å være, for hvorfor er det ingen som kommer på prosessen mot Mullah Krekar?

I november 2007 slo nemlig Høyesterett enstemmig fast at mulla Krekar er en fare for rikets sikkerhet.

Men: selv om utvisningsvedtaket opprettholdes, vil ikke mulla Krekar bli sendt ut av landet så lenge det er for farlig å sende ham tilbake til Irak.

Mullah Krekar tapte i både tingretten og lagmannsretten, som begge mente at utvisningsvedtaket, instruert av daværende kommunalminister Erna Solberg, var et politisk spørsmål som retten ikke kunne ta stilling til fordi de ikke fikk innsyn i den hemmelige informasjonen som avgjørelsen var basert på.

Mange mener at det er et kjennetegn på demokratier at avgjørelser som dette avgjøres av rettsapparatet, men glemmer da noe fundamentalt: Det er og bli et politisk spørsmål hvem vårt samfunn oppfatter som en fare for rikets sikkerhet.

I lys av prosessen mot Sylvi Listhaug bør politikerne på Stortinget være voksne nok til å innrømme at de setter ikke nasjonens sikkerhet først. Mullah Krekar er en fare for rikets sikkerhet, men ettersom hans sikkerhet vurderes å komme i fare ved en eventuell utvisning, lar vi hans sikkerhet veie tyngst. Det vil altså si at den usikkerheten riket ved sikkerhet blir utsatt for ved å la Krekar bli værende her, betyr mindre enn den mulige usikkerheten han blir utsatt for ved utvisning, og det hele skyldes internasjonale konvensjoner Norge er tilsluttet, der man gir terrorister vern på grunn av deres menneskerettigheter.

Eller som Hanne Jendal, direktør i Utlendingsdirektoratets asylavdeling, sa til Dagsavisen i 2015

Asylsøkere som har deltatt i straffbare handlinger, skal utelukkes fra flyktningstatus. Dette er asylsøkere som ellers ville ha fått innvilget opphold i Norge.

Siden 2008 dreier det seg om mellom 90 og 100 personer, ifølge tall Dagsavisen har innhentet fra Utlendingsdirektoratet (UDI). Blant dem er det flest irakere, eritreere, statsløse palestinere, afghanere og somaliere, men også asylsøkere fra Russland, Sri Lanka, Etiopia, Iran, Syria, Jemen, Ekvatorial-Guinea, Usbekistan og Zimbabwe.

Disse asylsøkerne er blitt – og blir – sendt tilbake til hjemlandet, med mindre de – i likhet med mulla Krekar – risikerer å bli utsatt for umenneskelig behandling – tortur eller dødsstraff. I så fall får de midlertidig opphold som skal vurderes med tanke på tilbakesending hvert halvår – og begrensede rettigheter. Som at de ikke har rett til å få familiene sine til Norge.

Så langt har ingen norske politikere sagt at vi bør endre denne praksisen. De lar internasjonale konvensjoner avgjøre, de har fratatt seg selv makten til å beskytte oss. Det vil si at de alle setter terroristers sikkerhet fremfor nasjonens, og det bør de være voksne nok til å innrømme.

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.