Kommentar

Den blå moske i Mazar-i-Sharif viet Ali, Mohammes svigersønn. Vestlige myndigheter legger til rette for at det kan bygges praktmoskeer i Vest-Europa slik at nye innbyggere kan føle seg hjemme og lovene endres slik at det ikke forskjellsbehandles mellom religionene. Hva blir resultatet?  Er det noen so tør stille spørsmålet? Foto: Mohammad Ismail / Reuters / Scanpix

Verden der ute behandles fortsatt som et eksotisk sted, til tross for at verden for lengst har kommet til Norge. Hvorfor glemmer vi så lett?

Norske ISAF-soldater var stasjonert i Mazar-i-Sharif i Afghanistan.

Mazar-i-Sharif er hovedsted i Balkh-provinsen, der de norske styrkene var stasjonert. FN-soldaten Siri Skare (52) ble drept av en mobb 1. april 2011, sammen med seks andre utlendinger. Det var president Hamid Kharzai som utløste protesten.

Pastor Terry Jones hadde gjort alvor av å brenne en Koran i Florida 20 mars. Men ingenting av det man hadde fryktet skjedde. Først ti dager senere holder Kharzai en oppflammende tale. Det var et signal til imamene i Mazar-i-Sharif som under fredagsbønnen 1. april hisset til hat mot de fremmede. Mobben stormer FN-hovedkvarteret i byen og dreper Siri Skare. Hun var den første kvinnelige pilot i det norske flyvåpen.

Denne hendelsen fortjener å huskes. Den føyer seg inn i en rekke av andre tap: Christian Ostrø i Kashmir og Carsten Tomassen (38) på hotel Serena i januar 2008, samtidig som utenriksminister Jonas Gahr Støre befant seg på hotellet. Sist uke opplevde gjestene på Intercontinental hotel det samme: å bli jaktet på av Taliban-soldater rundt i hotellet.

Men vi husker ikke. Er det fordi vi ikke orker? Hvis man ser linjen av begivenheter er det lett å se at Tomassen og Skare var ofre i en krig som fortsatt pågår og nå har forflyttet seg hjem til Europa.

Det var ikke like lett å se i 2008. Men nå, bare ti år senere, er det lettere å se, for den som vil se.

Afghaniseres

Vi har hørt at Afghanistan er blitt utenlandske hærers gravplass. Men kan det være at Afghanistan vel så mye afghaniserer utlendingene som kommer dit, og stiller dem overfor håpløse valg?

Atta Muhammad Noor var guvernør i Balkh-provinsen også da Siri Skare ble drept. Guvernører er som småkonger. De truer presidentens makt. Det samme skuespill har gjentatt seg i Afghanistan til alle tider. Klansamfunnets forbannelse.

Sist måned sparket president Ghani Noor ut av stolen. Men det oppildnet bare Noor, som nå er på plass i guvernørboligen hver eneste dag. Han utfordrer Kabul.

Hva skal amerikanerne gjøre? De er helt avhengig av ruten gjennom Balkh-provinsen for å frakte forsyninger til soldatene. Det vet Noor å benytte seg av.

Godfather

One event that probably contributed to Mr. Noor’s firing happened about two months ago, when fuel trucks contracted by NATO were blocked by his forces in Balkh. Mr. Noor said the trucks were using NATO’s tax-exempt status to import illegal fuel. Some officials, however, speaking on condition of anonymity to avoid angering Mr. Noor and his allies, suggested that the trucks were stopped because they were refusing to pay Mr. Noor’s men a cut.

Afghan officials say the episode angered Gen. John W. Nicholson, the top American commander in Afghanistan. Mr. Ghani’s aides used it in their lobbying against Mr. Noor, arguing that the former warlord was not only against the Afghan president, but also his American allies.

Mr. Noor appeared unconcerned.

“Nicholson should not have gotten upset,” Mr. Noor said. “Nicholson should have called me, like a man, and asked for information on what had happened.”

Noor ville gitt Nicholson et tilbud han ikke kunne avslått. Noor sitter med bukten og begge endene, hvis ikke amerikanerne vil bruke makt. Det kvier de seg for. Hvis Noor er dyktig vet han akkurat hvor langt han kan gå i å presse amerikanerne.

Det er mange Noor rundt om i Afghanistan, og amerikanerne er helt avhengige av dem.

Periferien er sterkere enn sentrum. Det er Afghanistans forbannelse.

Penger

Samtidig har ISAF og utenlandske organisasjoner pumpet enorme summer inn i Afghanistan, penger det er ok å melke. Afghanerne er handelsmenn. De har ingen skrupler med å ta sin del av kaka.

Hvis amerikanerne vil ha fuel til troppene må de betale. Det har gitt Noor astronomiske inntekter som han kan bruke til patronage, til å betale sine småkonger og deres militser. Er inntektene store nok er det ingen som tør utfordre ham.

Krigsherrenes inntekter har utvidet deres operasjonsområde. De «er» i Dubai. En beryktet krigsherre, Dostum, måtte gå i eksil i Tyrkia. Men med eget fly kan han komme på besøk.

In July, a plane carrying Gen. Abdul Rashid Dostum, the Afghan vice president who is exiled in Turkey on charges of abducting and raping an opponent and has become a strong ally of Mr. Noor, was denied landing in Balkh, where he was supposed to attend a rally organized by Mr. Noor.

Blackwater

Men det er ikke bare krigsherrer Noor møter. Krigen har brakt verden til Afghanistan og med dem mulighet for mektige kontakter. En av dem er Erik Prince, grunnleggeren av det private sikkerhetsfirmaet Blackwater, «kjent» fra Irak.

Through it all, Mr. Noor has been trying to stay afloat, and some even see his meetings as the moves of a potential candidate who is testing his prospects for a bigger move. According to several Afghan officials, those meetings included one in Dubai last month with Erik D. Prince, the former chief executive of the Blackwater private security firm, who has recently proposed a greater role for privatized security and intelligence operations in Afghanistan.

Det som gjør møtet mellom de to ekstra interessant er opplysningen om hvem Prince er bror til: Ingen ringere enn Betsy DeVos, utdanningsminister i Trump-administrasjonen.

Hva er det man sier: It makes your head spin. Det får det til å gå rundt for en.

Engasjementet i Afghanistan handler derfor om noe langt mer enn antall soldater, Taliban og IS-angrep.

Det er et helt theater of war.

Intensiteten i angrep den siste tiden kan være Pakistan som sender Trump en beskjed: Dette er hva som skjer hvis de fratar oss støtten. Det ville være helt etter rules of the game.

Sverige

Disse reglene er ved å gjøre seg gjeldende i Vest-Europa og særlig i land med mange migranter fra Det utvidede Midtøsten og Maghreb.

Politiet merker det i hverdagen og på kroppen: Det er andre regler som gjelder og de som innfører dem vet å sette makt bak ordene.

Åsa Wulff heter en flott ung svensk politikvinne. Hun skrev en artikkel i Expressen 31 oktober 2017: Hoten mot oss poliser – attack på samhället, med undertittel: Jag och mina kollegor förväntas acceptera att leva med en hotbild.

Det er nettopp det. Politikerne forventer at politiet skal leve med en situasjon som er uholdbar. De lukker øynene og later som ingenting.

Lukker øynene

Politikerne blir i praksis krigsherrenes, klanledernes, imamenes, gangsternes beste forbundsfeller. Jo lenger politikerne lukker øynene, jo sterkere blir de nye maktstrukturene.

Wulff har hatt nattpatrulje, da skjer det:

Han spänner ögonen i mig och lovar mig om och om igen att jag och min familj ska dö. Att jag ska tro honom. Att han menar allvar.

Mannen var fra Bandidos. Hvor alvorlig skal man ta en slik trussel? Det var måten, intensiteten som var foruroligende.

Wulff føler uro. Hun har et lite barn hjemme. Han truet også familien. Hun forsøker å legge det vekk, men så skjer det ting.

Mannen döms efter en tid för hot mot tjänsteman och jag får 6000 kronor i skadestånd. Tiden går och jag lär mig lägga bort den värsta rädslan. Lär mig hantera den. Så som alla poliser gör efter att ha blivit hotade. Det är trots allt sådant man får räkna med. Det ingår i yrket.

Destruktiv åpenhet

Sverige er et åpent samfunn, også for plagånder. En slik får det for seg at han skal henge ut Wulff og familien.

Så hänger plötsligt en känd rättshaverist upp sig på mig och börjar hänga ut mig på internet. Han nöjer sig inte med att lägga ut foton på mig, mitt namn, min adress och mitt personnummer. Han lägger även ut min mans namn, adress och personnummer. Och när han ändå är igång lägger han också ut foton på min son, som då är två år, hans personnummer och vår adress. Jag kan inte med ord beskriva känslan.

Den påtaleansvarlige sier det opplagt er en grov trussel mot tjenestemann, men klarer ikke finne fellende bevis. Saken henlegges.

Rettsløst politi

Wulff flytter til Skåne, får ny jobb og nå lever de på skjult adresse. De begynner å slappe av igjen.

En kollega har upptäckt och informerar mig om att även vår nya adress har hängts ut på internet av samma gärningsman. Skatteverket gör med anledning av detta en ny bedömning och adressen anses inte längre ha något skyddsvärde. Våra skyddade identiteter hävs. Jag kan höra av mig för en ny prövning om jag får för mig att flytta till ny adress någon gång. Då kan en sekretessmarkering komma på tal igen. Eventuellt.

De forsøker å leve normale liv, til tross for trusselbildet. Men det er der. Hele tiden.

Normalt

Dette er ikke unormalt. Det er slik politifolk har det i dagens Sverige, forteller Wulff.

Det jag utsatts för är något som är helt normalt för min yrkesgrupp. De flesta poliser bär en liknande historia som min. Jag sticker inte ut. Och de flesta poliser har någon gång känt en oro för att de hot vi utsätts för ska bli verklighet. Samtidigt har vi alla försökt övertala oss själva om att hoten just bara är hot. Och att de så ska förbli.

Hvem er det som tillater at politiet lever i frykt? Det er selvsagt politikerne.

På t-banen i New York står et skilt: Den som forulemper en tjenstemann får automatisk syv års fengsel.

Hvor mange er det som tør å angripe en som bærer Transit Authoritys uniform?

Uutholdelig

Svensk politi er under angrep. Biler sprenges og politistasjoner angripes. Det gjør noe med politifolks psyke.

Jag hör kollegor berätta hur de tittar under sina bilar efter möjliga sprängladdningar innan de vågar sätta sig i bilen. Hur de håller koll på efterföljande fordon på fritiden. En oro har byggt bo. Påverkar.

Dette er samme sak som i Mazar-i-Sharif. Landets president satte sin egen, stammens makt, foran hensynet til utlendingene, selv om det er de som leverer gulleggene: Han fant det opportunt å egge til hat mot ulendingene. Det konkrete resultatet var Siri Skares død.

Det var ingen lojalitet. Kun egennytte.

Siste skanse

Politiet er blitt hindringen for at denne kulturen kan spre sin makt i et land som Sverige.

När jag nu får veta att en kollegas hus i Västerås blivit beskjutet med skarp ammunition går någonting sönder på allvar inuti mig. För denna kollega och hans familj har min värsta mardröm besannats. De kommer inte kunna bo i sitt hus igen. Och hur ska de någonsin kunna sova en hel natt, låta barnen leka i trädgården, öppna dörren, och känna sig trygga igen? Hur? Även om de flyttar? Och hur ska min kollega som drabbats någonsin kunna arbeta som polis igen?

Halvparten av svenske politifolk ønsker å slutte.

Politikere, medier og eksperter tar det ikke situasjonen på alvor.

De forstår ikke at sterke krefter vil flytte reglene fra Mazar-i-Sharif til Sverige. De er villig til å ofre politiet for å forsvare sine illusjoner. Det er det samme som å ofre Sverige.

Denne artikkelen ble inspirert av Åsa Wullfs brev og av The President, the Strongman, and the Next U.S. Headache in Afghanistan av Mujib Mashal i Nytimes.com

 

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» her.