Kommentar

Tegning: Thomas Knarvik

Ap er et parti i krise. De nærliggende årsaker er et elendig valgresultat og den ekstraordinære situasjonen rundt Trond Giske.

Men kan 20,1 prosent innvarsle noe mer og varig? Kanskje partiet skal ned på et nytt nivå? Kanskje Ap med dette blir del av samme trenden som søsterpartier i Hellas, Frankrike, Nederland, Storbritannia, Tyskland og Danmark har opplevd? I et slikt perspektiv er 20 prosent den nye normalen. Og det vil kreve en stor mental anstrengelse å venne seg til en slik situasjon.

Ap er vant til å se på seg selv som det statsbærende partiet. Det var egentlig mot normalen at Erna fikk gjenvalg.

Nå er det noen mer fundamentale spørsmål som melder seg: Blir det Høyre som skal lede det nye Norge fremover?

Også dét er nærmest naturstridig, for Ap sto for ansvarlighet, og venstresiden eide det nye Norge.

Hva skjedde? En desillusjonering satte inn. Den ekstatiske mottakelsen av Ap-lederens forslag om mottak av 10.000 syriske flyktninger på landsmøtet i 2015 var en merkestein. Vær forsiktig med hva du ønsker, du kan få det oppfylt, lyder et ordtak. Ap ble til de grader bønnhørt. Det kom 31.000.

Venstresiden fortsetter å identifiseres med en politikk som bringer ca. 15.000 på familiegjenforening hvert år. Det kommer nærmere 20.000, selv om mediene understreker at det er nesten ingen.

De jukser med tall.

Da Ap begynte å ta omkamper med regjeringen om «oktoberbarna» sist høst, kan det hende at de forregnet seg. Støre synes det er morsomt å ydmyke regjeringen. Men kanskje velgerne ikke har den samme sansen for dette?

Kanskje Giske-saken slår bunnen ut av en tillit som er skjør i utgangspunktet? Kanskje velgerne ikke ville ha «oktoberbarna»? En måling fra USA viser massiv oppslutning om grensemur og utvisninger. Velgerne har fått nok. Trump traff tidsånden.

Norge er et lite land. Velgerne begynner å bli slitne av en situasjon der befolkningen skiftes ut. De har skjønt at flere ikke-vestlige betyr mer kriminalitet og flere overgrep mot kvinner.

Hvordan kan Ap tro at de skal kunne oppheve tendensene i denne utviklingen? Hvordan kan de tro at de kan snakke om truslene mot naturen, men ikke ta truslene mot det menneskelige miljøet på alvor?

Folk registrerer hva som skjer. Før eller siden vil tallene slå inn og bekrefte hva folk fornemmer. I Danmark er ikke-vestlige innvandrere syv–åtte ganger mer kriminelle enn de innfødte. Det er neppe grunn til å tro at forholdene er bedre her.

42 pct. af ikkevestlige mandlige indvandrere og 37 pct. af ikkevestlige mandlige efterkommere fra årgang 1987 er dømt for at have overtrådt straffeloven, mens mænd med dansk oprindelse ligger på 17 pct. Altså, ikke færdselsloven, men straffeloven. Hertil skal lægges de, der ikke blev opdaget, fanget eller dømt.

Ap har feilberegnet når de satset på at den samme gamle «utskammingen» av Høyre og FrP skulle virke også denne gang. De trodde Sylvi ville være en nyttig syndebukk.

Men når lederen er en silkeramp som er millionær og lever langt fra vanlige folk, er propagandaen kontraproduktiv. Gahr Støre greier ikke å komme på bølgelengde med vanlige folk.

Trond var den mest folkelige, men han er nå ute, felt av egne feil.

Også nå fortsetter kranglene. Jonas Gahr Støre presterte å sende kritikken videre til forgjengerne da han ble spurt om han hadde reagert for sent. Slikt gjør man ikke i Ap. Raymond Johansen ble fornærmet.

Selv hørte Raymond Johansen ingenting i de åtte år han satt på partikontoret. Det gjorde heller ikke Martin Kolberg. Det de mener, er at partikulturen godtok og tolererte figurer som Trond.

Kolberg sa to ting i Politisk kvarter: Han trodde på varslerne, men sa at det de fortalte, ikke var typisk for Ap.

– Men begge utsagn kan ikke være sanne, innvendte journalisten, Myklebost.

Kolberg uttrykte den rådende ideologien. Det som er sant i dag, var ikke sant før.

Slik er sosialismen.

 

Kjøp Kent Andersens bok her!

Les også

-
-
-
-
-