Kommentar

Tinghaugen på Frosta. Foto: Stig Morten Skjæran/Wikimedia Commons. Tingene var lovgivende og konfliktløsende organer allerede under vikingtiden, og de ble holdt i allment nærvær på særskilte steder, gjerne mindre høyder som denne. Da kristenretten ble innført, fantes allerede denne rettsarven, og rettstilstanden i Norge fra det første årtusenskiftet etter Kristus og frem til dansketiden ble en slags symbiose mellom de to. Hvordan ville et slikt ting av nordmenn i dag ha vurdert Kamal Akbari-saken?

 

En ung afghansk mann kommer alene til Norge uten dokumenter og ber om asyl. På grunn av en tilstand av kollektiv og offisiell uforstand og bevisstløshet som har hersket i Nord-Europa de senere årene, får han det han ber om. Utlendingsmyndighetene har faglige grunner til å tro at asylsøkeren lyver på alderen, og fastsetter offisielt en fødselsdato to år tidligere enn han selv gjør.

Litt over to måneder etter at oppholdstillatelsen er innvilget, begår han en voldtekt mot en fjorten år gammel norsk pike. Det er ikke bare en hårreisende utakknemlighet for å ha fått beskyttelse i pikens hjemland, det er også en alvorlig forbrytelse med stygge konsekvenser for offeret. Overgriperen finnes skyldig i retten, og aktor ber om tre års fengsel.

Men retten unnlater å legge til grunn at tiltaltes offisielle alder er den som utlendingsmyndighetene har gitt ham, og tar alderen han selv har oppgitt for god fisk – til tross for at han bedømmes som lite troverdig i deler av sin forklaring av det kriminelle hendelsesforløpet. Dermed blir han å anse som sytten istedenfor nitten år gammel i gjerningsøyeblikket.

Det burde egentlig ikke spille noen rolle. Den norske attenårsgrensen for myndig alder er, med alt den innebærer, et resultat av lang tids sosial og politisk utvikling hos et fredelig og sivilisert folkeslag som har minimalt å gjøre med en brutal ung mann fra et brutalt klansamfunn mange tusen geografiske kilometer og kulturelle lysår unna. Han dømmes ikke av sine likemenn i en norsk rett, hans likemenn befinner seg i Sentral-Asia.

Et resultat av rettens avgjørelse er uansett at han slipper fengselsstraff for voldtekt av et barn.

Men et annet resultat er enda viktigere: Afghaneren slipper sannsynligvis utvisning fra Norge. For som paragraf 68 punkt b) i utlendingsloven sier, kan en utlending med permanent oppholdstillatelse utvises når han

for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer, eller for brudd på straffeloven § 182 første ledd (opptøyer), § 231 (narkotikaovertredelse), § 237 fjerde ledd (grovt uaktsom smitteoverføring), § 262 første ledd (brudd på ekteskapsloven), § 263 (trusler), § 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år) eller § 374 første alternativ (grovt uaktsomt bedrageri).

Forbrytelsen afghaneren er dømt for, gir altså i utgangspunktet mulighet til utvisning. Men med tanke på at straffeloven kun gir unntaksvis adgang til å sette mindreårige i fengsel, kan det godt hende at et forsøk på å bruke denne paragrafen i en utvisningssak vil strande, gitt at tingretten har fastslått at han er å anse som mindreårig for straffeutmålingsformål. Nei, min klient kunne ikke få fengsel i to år eller mer, kan advokaten si, han var jo under atten (selv om utlendingsmyndighetens sakkyndige mente det var usannsynlig at han var under atten), og folk under atten settes ikke i fengsel i Norge, med mindre det handler om drap eller andre ekstreme ting.

Samtidig fortsetter hans offisielle alder å være 20 og ikke 18 år. Det er bare for dette ene strafferettslige formålet at han er å anse som 18.

Hvis dommen blir stående, betyr det altså at Norge høyst sannsynlig ikke blir kvitt Kamal Akbari. Han blir å anse som en sårbar ungdom som samfunnet må ta hånd om, slik det allerede gjør med månedlige utbetalinger av NAV-støtte. Rehabilitering og utdanning blir samfunnets planer for ham.

Samfunnet som trenger beskyttelse mot en som har fått nettopp dette samfunnets beskyttelse, sitter igjen med den kriminelle utlendingen som permanent utgiftspost.

Og igjen sitter fornærmede med posttraumatisk stresslidelse, fastslått av Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Kristiansund sykehus.

Hvis dommen blir rettskraftig, skaper dette presedens. Den neste voksne afghaneren som blir trodd når han lyver på seg umyndig alder når den reelle er høyere, kan forholdsvis risikofritt voldta et norsk barn. Han vil slippe fengsel, slippe utvisning og beholde NAV-støtten.

Denne saken er et veiskille for rettsstaten. Et uutholdelig prinsipp vil automatisk knesettes dersom påtalemyndigheten ikke anker avgjørelsen med sikte på å endre straffeutmålingen.

Den alminnelige rettsoppfatningen tilsier at Kamal Akbari ikke skal ha noen fremtid i Norge.

Dersom dommen fra Nordmøre tingrett blir stående, kan vi konstatere at Norges lover blir brukt for en kriminell utlending mot det norske folket. Dét var vel ikke meningen?