Kommentar

Bildet: Afghanske menn står i kø for å søke om pass ved passkontoret i Kabul, 29. november 2015. Omar Sobhani/Reuters/Scanpix

 

Vi hører at Arbeiderpartiet vil innføre egne sårbarhetskriterier for de enslige fra Afghanistan. Disse skal legges til grunn når myndighetene bestemmer om de skal sendes hjem ved fylte 18 år. Blant kriteriene som nevnes er nettverk i Afghanistan, og selvsagt trygghet.

Hvordan skal norske byråkrater i Norge finne ut av om en ungdom har et nettverk i hjemlandet? Hvilke verktøy har de, hvis afghaneren ikke ønsker å bidra med informasjon? Er det sannsynlig at han vil bidra?

Leder av kommunalkomiteen, SVs Karin Andersen, gir inntrykk av å stå for profesjonalitet og kvalitetssikring. Ser man nærmere etter, er det kriterier og standarder som er fine på papiret, men som ikke fungerer som i vestlige samfunn. Afghanistan er et annet slags land, hvor disse kriteriene ikke lar seg anvende. Det var dét hele Afghanistan-engasjementet strandet på. Vesten, særlig USA, satte inn enorme ressurser på å bygge opp Afghanistan. Men det viste seg at de ikke ville bli som oss og at det var tunge, seige strukturer som motarbeidet forsøket.

Dette var bittert å erkjenne for USA, som har en forestilling om at alle vil ha demokrati og frihet. I muslimske land er ikke dét noen selvfølge. Tunge grupper og strukturer motarbeider frihet.

Det har vi ikke tatt inn over oss. En bestemt type puritanske nordmenn ønsker ikke å vite at ikke alle vil bli som oss.

Men siden de ikke vil bli som oss der nede, kan vi ta dem hit. Her vil det lykkes.

Dette er et underliggende motiv i debatten om enslige mindreårige. Ved å ta dem hit beviser vi det vi ikke fikk til i Afghanistan. Her har vi utømmelige ressurser å øse av, og her er det «vi» som bestemmer. Her kommer det bare an på godhet.

Men heller ikke her vil afghanere bli som nordmenn. Dvs. noen får det til, men hvis kriteriene skulle hatt noen gyldighet, måtte én av dem være vilje til å skille klinten fra hveten: Noen passer inn, noen gjør det ikke. Men dagens politisk korrekthet orker ikke forholde seg til menneskene som de er. Den søker tilflukt i idealene.

Men da må vi svare: Hvis det skal settes opp sårbarhetskriterier for afghanere, hvorfor ikke for nordmenn? Moralsk er det like berettiget.

Venstresiden og asylindustrien vet godt at når de stiller opp sårbarhetskriterier som gjelder Afghanistan, er det umulig å håndheve slike. Det er politisk manipulasjon, lett å gjennomskue. Både NOAS og Karin Andersen ønsker at de skal få bli. Det er ikke vanskelig å finne belegg for at sårbarhet er til stede. I virkeligheten er det et amnesti venstresiden går inn for.

At Ap først stemmer mot midlertidig stans i returene og så vil ha en debatt om sårbarhetskriterier, sier noe om hvor forvirret Ap er under Jonas Gahr Støre. De klarer ikke bestemme seg.

Sosialismen rasjonaliserer at man tar fra noen for å gi til andre. Men Afghanistan er ikke en del av Norge, uansett hva kongen måtte si om at nordmenn har innvandret fra Afghanistan.

Noen afghanere klarer å bli norske. Mange gjør det ikke, og noen oppfører seg voldelig mot norske jenter. Dette er sannheten. Venstresiden burde, hvis den brød seg om nordmenn, bruke sårbarhetskriterier på det norske folk. I motsetning til vis-à-vis Afghanistan er dét mulig å gjennomføre. Vi ser at jo flere menn som kommer fra muslimske land, jo større blir sårbarheten for norske jenter og kvinner. Det skjer over hele Europa.

Karin Andersen har aldri villet svare på om det finnes et tak på hvor mange Norge tåler å ta imot. Hun har gjentatte ganger nektet å svare. Det er en klar indikasjon på at hun nekter å vurdere sårbarheten til norske jenter.

Venstresiden har gått over til å bli advokater for menn med en kultur som ikke anerkjenner norsk likestilling og likeverd.

Absorpsjonsevnen er ett sårbarhetskriterium. Den indikerer hvor mye kriminalitet, korrupsjon og vold i skolen Norge tåler. De burde også omfatte hvor mye Norge tåler av utenforskap og parallellsamfunn. Finnes det noen benchmark for den norske sammenhengskraften? Spiller den overhodet noen rolle?

Vi ser en underlige allianse, mellom liberalister og sosialister: De er internasjonalister. Hundre år etter Oktoberrevolusjonen har venstresiden funnet seg et nytt proletariat.

Men vi kan bruke deres verktøy mot dem selv: Demografi er et sårbarhetskriterium. Hvor mange muslimer tåler Norge? Det er ikke vi som gjør at spørsmålet må stilles; det er de som forsvarer åpne grenser uten å stille krav. De har tvert imot satt opp et ideologisk forsvar for at alle mennesker må få beholde sin kultur.

Dette er et taskenspill av de helt store. Vi ser resultatet. I denne situasjonen er det Arbeiderpartiet som vil innføre sårbarhetskriterier, for å gi seg selv en legitim grunn til å la dem få bli.

I virkeligheten spiller Ap politisk fallitt. Folk er begynt å forstå sammenhengene.

Norge klarte ikke bygge Afghanistan, så la dem komme hit.

Norge har generalsekretæren i NATO, og han forkynte nylig at alliansen øker nærværet i Afghanistan med 3000 mann. Norge bidrar med ti spesialsoldater. Oppdraget er ikke slutt.

– Men det tar aldri slutt, forkynte NRKs Eirik Veum triumferende. Seieren er uoppnåelig. Den nye styrken er bare en utsettelse av det uunngåelige nederlaget, mente han.

Dermed er ringen sluttet og man ser hvor destruktiv denne tankegangen er: Vesten må ikke lykkes. Det er bedre at Taliban vinner. Så kan venstresiden konsentrere seg om å være den barmhjertige samaritan på hjemmebane. De er garantert en ustoppelig tilgang på mennesker.

De vil aldri vedkjenne seg at dette er en plan, men hvis man over tid foretar systematiske valg som peker i én retning, uanfektet av empiri, er dommen klar.

Offisielt skal norsk politikk ivareta norske interesser. Men nå gjør den ikke lenger dét. De har fått «andre» interesser å ivareta.

Dette er en prioritering man forsøker å skjule bak humanitære grunner, og voila, så trylles det frem en rådgiver i UNICEF som med barnekonvensjonene har sårbarhetskriterier til rådighet som kan bevise hva som helst. På de andres vegne.

Men det er ingen som snakker om nordmenns sårbarhet.

I sum er det et overgrep uten sidestykke mot en fredelig nasjon.

Det er tegn på at noe skjer. Folk kjøper ikke lenger løgnene like lett som før. Man hører på Karin Andersen at hun er mer resignert. Men de mobiliserer til angrep enda en gang og håper å få revet døra av hengslene, slik at det ikke er mulig å sette den på plass igjen.