Kommentar

Norsk presse durer videre med sin «kritikk» av Donald Trump. Sistemann ut er Aftenpostens Kristoffer Rønneberg. Han har fått lov til å sitere tidligere professor i Nord-Amerikastudier, Ole O. Moen, på at Trump er den mest udugelige presidenten USA noensinne har hatt. Slikt blir det selvsagt oppslag av, selv om Moen bare føyer seg inn i rekken av eksperter som mener nøyaktig det samme.

Moen har nylig viet Trump hele 65 sider i sin store bok om amerikanske presidenter. Nå kan han avsløre at jo mer han leser om Trump, desto mer usympatisk fremstår han.

Hvorfor er Trump så farlig, spør journalist Rønneberg? Han er farlig fordi han har en total mangel på impulskontroll, svarer USA-ekspert Moen. Selv mener han at det ikke er nødvendig å forsøke å balansere bildet av Trump, snarere tvert om:

– Det største problemet nå er at mange i pressen har et behov for å normalisere situasjonen. Mediene prøver å bøye seg baklengs for å balansere bildet. Og det er ikke den riktige tingen å gjøre når den ene siden er blitt helt rabiat, sier Moen.

Moen påstår at han har lett grundig etter noe positivt å si om Trump. For liksom å overbevise Aftenpostens lesere, forteller han at han vært gjennom hele 15 bøker uten å finne noe som helst. Virkelig? Kan det heller være at forfatteren egentlig ikke ønsker å finne noe positivt?

Hva med det faktum at Donald Trump ikke rører alkohol? Det er en historie som norske journalister ikke har vært spesielt opptatt av. Man skulle tro at Trumps konsekvente måtehold – som følge av at hans eldre bror drakk seg i hjel – i det minste bærer bud om et positivt trekk. Det er for eksempel ikke så lenge siden at avholdenheten til vår tidligere justisminister Knut Storberget ble slått positivt opp i flere toneangivende norske medier. Trump er dessuten den første president i moderne tid som har vært avholdsmann hele livet.

Denne historien passer selvsagt dårlig til påstanden om at Trump mangler impulskontroll, at han er ubehersket og rabiat. Men i stedet for å spørre om Moen kan ha oversett noe, velger Aftenpostens journalist i stedet å god for forfatterens edle intensjon, selv om den ikke virker troverdig i det hele tatt.

For Moen ha visstnok ha vært så positivt innstilt til Trump på forhånd, at han til og med valgte å utsette seg selv for skrivesperre:

Nesten-skrivesperren skyldtes Moens behov for ikke å være altfor kritisk i omtalen av USAs 45. president. Som historiker forsøker han å sette ting i et større perspektiv, og boken hans er full av fortellinger om hvordan amerikanerne også tidligere har valgt presidenter som er blitt gjenstand for sterk kritikk.

Journalister virker ellers å være på vakt mot tendenser til såkalte ekkokamre. Man blir sjelden klokere av bare å få bekreftet fordommene sine. Men så lenge man snakker om Trump er det plutselig en helt annen regel som gjelder. Da blir det unyanserte gjort til en dyd, slik også Moen tar til orde for i Aftenposten.

Man må gjerne være kritisk til Trump. Men på et tidspunkt bør man kanskje spørre seg om ikke kritikken bikker over til parodi og blir kontraproduktiv. Hvor opplyst blir man egentlig av å høre de evinnelige gjentakelsene om hvor ufyselig og/eller dum Trump er som person? Som opplysningsprosjekt er det bortkastet tid.

Det synes også som om en samlet akademiker- og journaliststand fullstendig glemmer at det ikke er Trumps person, men den politikken han står for, som sørget for at han vant presidentvalget. Kanskje tror de at de ved å snakke Trump ned samtidig vil få bukt med hans popularitet. Det beror i så fall på en fundamental misforståelse som bare bidrar til at man fortsatt vil slite med å forstå – både hvordan en fyr som Trump kunne komme til makten i USA, og hvordan et demokrati fungerer.

Det er mulig å finne positive vinklinger på Trump. Du finner dem bare ikke i norske medier. Her fra forsiden til nyhetsformidlingstjenesten til Matthew Nathan «Matt» Drudge, der han henviser til et oppslag på nettstedet til Bloomberg Markets ledsaget av et bilde av en ung Donald John Trump.