Sakset/Fra hofta

Etterhvert som utryggheten øker også i offentlige rom som tradisjonelt har vært ansett som fullstendig ufarlige, omfattes medienes kriminalsaker av større interesse enn før. Det er ikke lenger fortellinger fra en fjern storby lest som noveller, men informasjon med større relevans for eget liv.

Siden denne utviklingen sammenfaller med de demografiske omveltningene, blir folk stadig mer interessert i hvem forbryterne er, spesielt i volds- og sedelighetssaker. De av oss som ofte oppholder seg i to eller flere land, og følger med på hva som rører seg i offentligheten både ute og hjemme, kan observere store forskjeller i pressedekningen og politiets åpenhet overfor mediene – og medienes åpenhet overfor folk.

I Norge er hovedregelen at allmennheten ikke får vite om arrestantenes identitet eller bakgrunn. Det kan skyldes at politiet ikke sier noenting om det til avisene, eller at disse ikke formidler all informasjonen politiet gir dem. I en offentlighet hvor hykleriet ligger som en tykk grøt i luften, kan man kvie seg for å si det som det er.

Samtidig har ryktene en tendens til å svirre. Det er vanligvis noen der ute som vet mer, men det er begrenset hvilken spredning privatpersoners uttalelser får. I løpet av noen ledd kan opplysningene ha blitt fordreid. Resultatet blir gjerne en frustrerende miks av spekulasjoner, halvsannheter og ustilt informasjonstørst.

Situasjonen en helt annen f.eks. i Italia eller Storbritannia, hvor det er vanlig at avisene oppgir landbakgrunn, ikke sjelden også navn – for Italias vedkommende dessuten oppholdsstatus.

Friuli-Venezia Giulia-regionens venstreorienterte president Debora Serracchiani høstet storm da hun i mai sa at seksuell vold er ekstra avskyelig hvis den begås av asylsøkere, men hun uttrykte ikke desto mindre den allminnelige oppfatning. Ikke-europeere er fem ganger overrepresentert i sedelighetssaker, og den rettferdige harmen over dette anses stort sett som fullstendig legitim.

Sjelden har den italienske åpenheten vist seg klarere enn i gruppevoldtektssaken i Rimini. Så snart den antatte hovedmannen blant de fire overgriperne ble arrestert, ble også navnet hans offentliggjort.

Det er tvilsomt om politiet ville ha sluppet navnet uten å være rimelig sikre på at den 20 år gamle (i motsetning til sine medsammensvorne dermed også myndige) asylsøker Guerlin Butungu fra Kongo var med på ugjerningen. Selv om de involverte ser ut til å skylde på hverandre, erkjente han da også å ha vært tilstede under voldtekten, og bevegelsene hans i tiden før pågripelsen forteller historien om en som prøver å stikke av og gjemme seg.

Avisene offentliggjorde ikke bare bilder av Butungu som ledsages hit og dit av politiet. De boltret seg også i Facebook-profilen hans, som politiet ikke har sørget for å få fjernet – hvilket er vanlig f.eks. i terrorsaker. TV-nyhetene på allmennkringkasteren RAI spilte i beste sendetid sågar av selfie-videoer fra siden hans, hvor folk i tiden etterpå også har lagt igjen tusenvis av sinte, fiendtlige og til dels rasistiske meldinger. Det tas til orde for utlevering til Polen, kastraksjon eller dødsstraff, eksempelvis ved at han blir flådd levende.

Å se denne blodtørsten slå ut i full blomst kan virke foruroligende på en behersket skandinav. Spørsmålet er imidlertid om ikke det sunneste for befolkningen er å avreagere.

For hva er egentlig mest skadelig: å nære en desorientert mistenksomhet som resulterer i spekulasjoner og indre strid om spekulasjonenes legitimitet, eller å få den brutale sannheten i fleisen, bli forbannet og slippe ut damp, for deretter å føre en krangel som i det minste er faktabasert?

Gitt det italienske lynnet er det liten tvil om at sistnevnte løsning er best. Så fed up som italienerne er av voldelige utlendinger, kan det nesten virke som om politi og presse nærmest har brukt Butungu til å fremkalle en enda kraftigere utblåsning enn normalt. Selv en kalibrert politiker som Matteo Renzi sier nå at rettferdigheten må skje fyldest uten noen former for rabatt.

Italieneren løfter på lokket nå og da, men risikerer ikke skandinaven å bli en eksploderende trykkoker? Er det tilfeldig at dystre skikkelser som lasermannen og Peter Mangs – eller for den del Behring Breivik – er skandinaver?

I en tid hvor norske aviser er i krise, har de en alle tiders sjanse til å gjøre seg interessante igjen ved å rapportere ordentlig om det som faktisk foregår. Det trenger ikke skje med italiensk dramaturgi, men dekningen bør heller ikke bringe tankene hen på hyklerske skikkelser fra et Ibsen-drama.

Les også

-
-
-
-
-