Kommentar

Inntil nylig så det ut som om verdens økonomiske og politiske orden fulgte en etablert og forutsigbar kurs. Avanserte demokratier ville bli ledet av sentrumsorienterte politiske eliter som var opptatt av urettferdighet samtidig som de forpliktet seg til en åpen økonomi. EU skulle vokse seg ut av den økonomiske krisen og kosmopolitiske verdier (og interesser) skulle endelig få sparket bort nasjonal suverenitet.

Slik innleder Harvard-økonomen Dani Rodrik sin siste publikasjon «Populism and the Economics of Globalization». Vi kjenner resten av historien, for så kom Brexit og Donald Trump og ødela alle disse alminnelige antakelsene.

I notatet har Rodrik blant annet undersøkt forholdet mellom oppfatninger knyttet til rettferdighet og omfordeling. Han mener dette er spørsmål som økonomene tradisjonelt har holdt seg unna, men som er helt avgjørende for å forstå populismens fremvekst. Med dette utgangspunktet blir det samtidig klart at den politiske mostanden som populismen representerer kan begrunnes rasjonelt ut fra økonomisk teori og økonomisk historie.

Historisk populisme

Det er merkelig at etablissementet har latt seg overraske av det politiske tilbakeslag som globalismen har blitt møtt med, hevder Rodrik, for det er det ingen grunn til. Populismen er ikke et nytt fenomen. Den har dessuten vært økende over lengre tid.

Rodrik starter med å se på Vestens økonomiske historie, og påpeker i den forbindelse at tilsvarende bevegelser vokste frem under globaliseringens første periode. Ser vi tilbake i tid, oppdager vi at det fantes en markant opposisjon rettet mot etableringen av «den finansielle globaliseringens anker», den såkalte gull-standarden, på slutten av 1800-tallet.

Det var historiens første selvbevisst populistiske bevegelse. Den hadde sin opprinnelse i allianser mellom bønder i sørlige og vestlige deler av USA. Bøndene klaget over lave kornpriser, høye fraktpriser og dyr kreditt. Sammen med industri- og gruvearbeidere aksjonerte de mot bankfolk og finansinstitusjoner, som de mente dro all fortjenesten av gullstandarden, og dermed var ansvarlige for deres motgang. Heller ikke tiltak mot bestemte typer innvandring er noe nytt for USAs vedkommende.

The decline in world agricultural prices in 1870s and 1880s produced pressure for resumption in import protection. With the exception of Britain, nearly all European countries raised agricultural tariffs towards the end of the 19th century. Immigration limits also began to appear in the late 19th century. The United States Congress passed in 1882 the infamous Chinese Exclusion Act that restricted Chinese immigration specifically. Japanese immigration was restricted in 1907. And the Gold Standard aroused farmers’ ire because it was seen to produce tight credit conditions and a deflationary effect on agricultural prices.

Vår tids populistiske strømninger er på sett og vis historien om en varslet politisk motstand, selv om de ulike formene den fikk ikke har vært det. Globaliseringen har vært vekselvis tiltakende og avtakende. Når globaliseringen har tiltatt har heller ikke motreaksjonene latt vente lenge på seg.

Når handel skaper tapere

Globaliseringen byr på forviklinger når det gjelder omfordeling av goder. Det vet alle som kjenner til de grunnleggende økonomiske modellene for handel og finansiell integrasjon, hevder Rodrik.  Han viser til et velkjent økonomisk teorem fra 1941 – Stolper-Samuelson – som går i rette med den allestedsnærværende påstanden om at frihandel nærmest er et ubetinget gode:

Under competitive conditions, as long as the importable good(s) continue to be produced at home – that is, ruling out complete specialisation – there is always at least one factor of production that is rendered worse off by the liberalisation of trade. In other words, trade generically produces losers. Redistribution is the flip side of the gains from trade; no pain, no gain.

Uten smerte, ingen gevinst. Under bestemte forhold vil handel garantert produsere tapere. Anvendt på amerikansk økonomi vil lavt kvalifiserte arbeidstakere nødvendigvis få det verre som følge av handelsliberalisering. Denne omfordelingen er en bakside av frihandelen som globalistene helst unngår å snakke høyt om.

Et land som Norge kompenserer globaliseringens tapere ved hjelp av en ekstremt omfattende velferdsstat. Selv om man mister jobben opprettholdes levestandarden langt på vei gjennom trygdeordninger, samt tilrettelegging for omskolering. For oss er det derfor vanskelig å forstå den motstanden som finnes i USA mot import av varer fra bestemte handelspartnere som Kina og Mexico. Vi føler det ikke på kroppen på samme måte som amerikanerne gjør.

In principle, the gains from trade can be redistributed to compensate the losers and ensure no identifiable group is left behind. Trade openness has been greatly facilitated in Europe by the creation of welfare states. But the US, which became a truly open economy relatively late, did not move in the same direction. This may account for why imports from specific trade partners such as China or Mexico are so much more contentious in the US.

Størstedelen av norsk presse nøyer seg med å idiotforklare Donald Trump og hans stab. Det er egentlig et anti-opplysningsarbeid de driver, for både økonomisk teori og historie gir støtte til den proteksjonismen som Trump har tatt til orde for. Det gjelder særlig den som retter seg mot frihandelsavtalen inngått mellom USA, Canada og Mexico, som går under navnet NAFTA-avtalen. I følge Rodrik viser analyser at den samlende velferdsgevinsten av denne avtalen er minimal, samtidig som den har fått store negative konsekvenser for mange amerikanske arbeidere:

Evidence is in line with these theoretical expectations. For example, in the case of NAFTA, Hakobyan and McLaren (2016) have found very large adverse effects for an “important minority” of US workers, while Caliendo and Parro (2015) estimate that the overall gains to the US economy from the agreement were minute (a “welfare” gain of 0.08%).

Ettersom handelsbarrierene allerede er lave handler globaliseringen mer om omfordeling enn å gjøre kaken større for alle. Muligens er dette årsaken til at globaliseringen blir politisk mer omstridt i sine avanserte stadier, påpeker Rodrik.

Handel som syndebukk?

Handel er langt fra eneste årsak til at arbeidsplasser går tapt, ofte er det heller ikke den viktigste årsaken. Likevel er frihandel blitt utpekt som syndebukk både blant venstrepopulister og høyrepopulister.

Det er imidlertid ikke sikkert at det vanlige svaret holder – at det er så enkelt å rette anklagene mot en identifiserbar fiende (kinesere, meksikanere eller tyskere). Rodrik mener det ligger en dypere begrunnelse bak dette fenomenet, og han benytter seg av statsviteren Michael Walzers tanker rundt begreper som ulikhet og rettferdighet. Det er ikke ulikhet i seg selv, men derimot den enkelte befolknings oppfatning av hva som er urettferdig som er utslagsgivende:

Sometimes international trade involves types of competition that are ruled out at home because they violate widely held domestic norms or social understandings. When such “blocked exchanges” (Walzer 1983) are enabled through trade they raise difficult questions of distributive justice. What arouses popular opposition is not inequality per se, but perceived unfairness.

Det er lettere å sympatisere med folk som mister jobbene sine dersom det skjer som følge av en urettferdig praksis. Kort fortalt skiller folk mellom den ulikhet som oppstår som følge av talentløshet og den som oppstår som følge av utnyttelse. Formuleringen til den franske historikeren Pierre Rosanvallon, som har sett nærmere på spørsmålet om sosial rettferdighet i samtidens samfunn, er relevant i denne forbindelse: Ulikhet føles mest akutt når borgerne tror at andre regler gjelder for andre enn for dem.

Rodrik avslutter sitt notat med å påpeke at populismens utbredelse fremtvinger en ordentlig realitetssjekk. For de politiske beslutningstakere består den store utfordringen i å balansere globaliseringen på en slik måte at man beholder en relativt åpen verden økonomisk sett samtidig som man hindrer dens verste utskeielser.

Dani Rodrik har levert et viktig bidrag til å forstå populismens drivkrefter, uansett om man nærer sympatier eller antipatier for disse bevegelsene. Det er mer enn hva man kan si om norske mediers «opplysningsarbeid» under Trumps periode som president.

 

Prof. Dani Rodriks notatutkast «Populism and the Economics of Globalization» er offentliggjort i sin helhet gjennom nettsiden til John F. Kennedy School of Government, Harvard University. En oppsummering av notatet er publisert på Center for Economic and Policy Research sin nettportal Vox, og ble omtalt i Finansavisen 20.7.2017. Sitatene over er hentet fra artikkelen på Vox.